Kommisjon uten ansvar?

 - Georg Blichfeldt, frilansjournalist  -

 I 23 år har ei grunne utfor Senja ligget i veien for kravet om ny gransking av Utvik Senior forliset. Det spesielle med denne grunna er at den kun finnes på papiret; men likevel ikke på kartet.

Høsten 1979 fant de etterlatte i egen regi forlisstedet. Det ble registrert tunge og lette deler fra alle parter av skipet. Radaren fra rorhustaket lå like ved startluftflaska fra motorrommet. Delene var samlet i lite område på 30 til 40 meters dyp 6,5 kilometer fra nærmeste grunne. Her fant NRK Brennpunkt også motoren for et par uker siden.

- splittet i to -

 Med funnet av lukekarmen måtte 1979-søket avblåses. De innsamlede midlene hadde tatt slutt. Men de etterlatte mente at det som var funnet var nok å avskrive grunnstøting, som granskingskommisjonen hadde kommet fram til som den sannsynelige forlisårsak. Sida av den solide lukekarmen var slått inn. Styrhusfronten var splittet i to. De etterlatte følte seg trygge på at granskinga ville bli gjenopptatt og kollisjonsteorien undersøkt nærmere.

Da er det papir-grunna dukker opp og legger seg i veien. Granskingskommisjonen ble av Sjøfartsdirektoratet bedt om ei tilrådning på behovet for ny gransking og hadde slik en nøkkelrolle: Sjøfartsdirektoratet kunne vanskelig ha gått mot ei positiv tilrådning.

I sin tilbakemelding skriver kommisjonen at området hvor de etterlatte fant vrakdelene er ”ureint under det rådende forhold”.  Ved å dikte opp grunner blir den i stand til å holde fast ved konklusjonen om grunnstøting. Den konkluderte at ”de nye vrakdelfunnene ikke styrker teorien om kollisjon, verken når det gjelder delenes beskaffenhet eller deres beliggenhet”.

En av de etterlatte, Ole Hay, gjør i skarpt brev til Sjøfartsdirektoratet oppmerksom på at området hvor funnene ble gjort ikke under noen omstendigheter er urent farvann og viser til dokumentasjon i form av kart uten at dette førte til noen reaksjon.

- kollisjoner, nei takk –

 På bakgrunn av de nye funnene ville sjøfartsdirektoratet ”ikke utelukke annen årsak til forliset enn de kommisjonen er kommet fram til”, men ville likevel ikke gå inn for fornya gransking. Dette begrunnes med at ”en eventuell kollisjon som årsak til forliset har ikke spesiell betydning for det forebyggende arbeid i Sjøfartsdirektoratet med fiskefartøyers sikkerhet.”

Dette er uhørt i seg sjøl, men blir enda mer oppsiktsvekkende på bakgrunn av at det på bordet hos direktoratet lå seks uoppklarte forlis fra perioden 1970 til 1978. Fire fiskebåter var forsvunnet utenfor Finnmark, en utfor Senja (Utvik) og en i Nordsjøen. Kollisjon – eller ubåt i trålen – måtte være blant de årsaker direktoratet holdt åpent for.

Sjøfartsdirektoratet burde også på et tidligere tidspunkt – som faginstans - vært i stand til å peke på det manglende samsvar mellom premisser og konklusjon i kommisjonens rapport fra januar 1979. Kommisjonen favoriserer systematisk alle spor som kan trekke i retning av grunnstøting; og tryller bort de indikasjoner som peker mot kollisjon. Det radarekkoet Sigmund Fredriksen på Svein Roger observerte på potensiell kollisjonskurs med Utvik; blir forvandlet til en uskyldig linebåt fra Møre. Men denne krysser kursen til Fredriksen i feil retning og lå ellers stort sett i ro på det aktuelle tidspunktet. Det russiske spionskipet på Grimsbakken blir til en vest-tysk tråler. Dette til tross for at dokumenter i kommisjonens materiale, fra Interpool og Kystvakta, viser at Vest-Tysland ikke hadde trålere i nordlige farvann i tida omkring forliset. Henvisning til anonyme eksperter fra forsvaret brukes til å trekke den høyst diskutable slutning at ubåter ikke ville kunne operere på den aktuelle dybde under de rådende forhold. Og så videre.

-       påfallende slett –

 Jeg har uttalt at kommisjonen enten ”utviste grov uforstand eller var under instruksjon”. Dokumentasjonen har jeg samlet i en gjennomgang av saka som er gjort tilgjengelig for media. Journalist Torgeir Braathen i Nordlys viser til usagnet ovenfor og skriver: ”Etter å ha lest Blichfeldt’s gjennomgang er det vanskelig å være uenig med han”. (Kommentar,  Nordlys 3 mai 2002).

På samme side dagen etter, på lederplass, skriver Nordlys at jeg ikke ”på dette tidspunkt” har ”belegg for å slå fast at kommisjonen var grovt uaktsom eller at den unnlot å fortelle sannheten”. Fiskaren (06.05) derimot framholder, også på lederplass, at ”arbeidet til kommisjonen var ikke bare slett, det var påfallende slett […] Uttalelser fra kommisjonen etter at nye vrakfunn ble funnet i 1979, tyder heller ikke på at kommisjonen var særlig interessert i å finne sannheten […] Mye tyder derfor på at det lå andre motiver bak, for at forliset ikke skulle bli oppklart.”

-       23 års ventetid –

 Lederskribenten i Nordlys mener at ”skråsikre påstander og krav om straff” kan skremme folk med kunnskap om forliset fra å fortelle sin historie. Men det er ikke krav om straffeansvar som ligger bak fokusering på myndighetenes håndtering av Utvik-saka.

Fantasigrunna i reint farvann har påført de etterlatte 23 års ventetid. De har måttet leve med en konklusjon som velter ansvaret for forliset over på mannskapet og med den gnagende visshet om at sannheta ikke har kommet fram. Dersom man i 1979 hadde gått videre på kollisjonsteorien hadde det kanskje vært mulig å finne et objekt de etterlatte kunne rette erstatningsansvar mot. Flere av dem mistet sin hovedforsørger og fikk alvorlige økonomiske problemer. Myndighetene har et objektivt ansvar for den merbelastning de er blitt påført. Enkelte er blitt delvis arbeidsuføre på grunn av belastningen. For disse vil fortsatt en økonomisk kompensasjon være en god hjelp.

-  ikke skikket -

Det er ikke nødvendig å vente med å gripe fatt i dette til den nye Utvik-kommisjonen legger fram sin rapport i oktober 2003. Den vil konsentrere seg utelukkende om årsaken til forliset. Det er en riktig og naturlig avgrensning. Dens konklusjoner vil ikke ha noen betydning for en vurdering av de forsømmelser og feil som ble gjort i behandlinga av kravet om gjenopptakelse av granskinga i 1979. Kanskje er ei høring i Stortinget det riktige forum for ei slik vurdering? Det viktige her vil være å trekke lærdom for seinere granskinger. Kanskje er en billighetserstatning initiert av Stortinget den beste måte å komme de etterlatte i møte på?

En av de fire som satt i Utvik-kommisjonen i 1978, Emil Aall Dahle, er i dag medlem av den faste kommisjonen for forlis i fiskeflåten. Hans befatning med Utvik saka den gangen viser at han ikke er skikket til et slik verv. Dette inntrykket forsterkes av hans uttalelser i dag. En lege som tar tykktarmen i stedet for blindtarmen vil miste lisensen. Medlemmer av en statlig oppnevnt maritim granskingskommisjon som enten ikke evner, eller ikke ønsker, å lese kart, men dikter opp urent farvann, kan ikke få fortsette i sitt verv.