Publisert på Nettstedet Utvik-Senior, 07.09.2002

Sovjetisk spionskip med kabler ned på forlisstedet

“Den største kabelen, på tjukkelse med ankerkjettingen, var ikke mer enn en armlengde fra oss. Vi lurte svært på hvilken funksjon den kunne ha”, forteller de tre fiskerne som kom overraskende på et russisk spionskip. I dekke av tjukk tåke hadde det ankra opp godt innafor territorialgrensa ved Senja. Det hadde i alt fire kabler ute. Fiskerne slo fast at skipet lå rett over der lukekarmen og halve rorhusfronten fra Utvik-Senior var funnet på bunnen. Forsvarets etterretning ble varsla og et Orion-fly sendt ut, men etter hva Forsvaret i dag hevder ble ikke hendelsen kobla til Utvik-forliset. 

“En slik observasjon ville skapt oppsikt i forsvaret”, sier Kjell Grandhagen som er informasjonssjef ved Forsvarets Overkommando. Han tar forbehold om at observasjonen ble oppfatta som sikker. Han har umiddelbart ikke kjennskap til noe annet tilfelle hvor et russiske spionskip har vært registret oppankra innafor grensa – og med kabler ute. Han sier han vil sørge for at det blir undersøkt om man har noe i arkivet på denne hendelsen. Nettstedet Utvik-Senior har bedt om innsyn i alle dokumenter relatert til Utvik-Senior’s forlis og fått til svar at det ikke finnes slike dokumenter med unntak for korrespondanse omkring forsvarets engasjement i leitinga etter vraket. 

– “Kunne man i etterretningsstaben virkelig oppfatte det som en tilfeldighet at spionskipet lå akkurat i posisjonen der Utvik-Senior var gått ned? Ville det ikke være naturlig at dette ble kobla til Utvik-mappa?” 
– Ikke nødvendigvis, mener Grandhagen. Han peker blant på den hyppige utskifting av mannskap i forsvaret og på avstanden i tid til forliset. Utvik-Senior gikk ned i 1978 og lukekarmen og rorhusfronten ble funnet i 1979 i et søk med miniubåt. I samme området ble motoren funnet i år.

Var ’spionskip-speider’

– Jeg mener denne hendelsen måtte være i juli 1982, sier Terje Sletten. Han var skipper ombord på sjarken Kjønnøyfisk. De var på tur heim til Andenes fra drivgarnfiske da de oppdaga et radarekko like ved kurslinja. Det var overraskende å finne en båt som lå i ro her og de gikk opptil for å kikke. 

Sletten hadde ikke problemer med å slå fast at det var et spionskip som kom til syne i tåka. Som trålskipper hadde han i flere år utført oppdrag for forsvarets etterretning. Å registrere sovjetiske spionskip var den viktigste oppgaven. Han hadde fått ei bok med oversikt over alle de ulike typer russiske etterretningsfartøy. Denne båten hadde ei kjegleforma formast og masse antenner. Det var typisk. Mer spesielt var det at den var oppankra og hadde fire kabler hengende ned i havet; en tjukk kabel framfor styrhuset gjennom ei trinse i bommen, og tre tynne kabler lenger bak, to av dem helt bak på hekken. Disse to gikk gjennom tromler som antakeligvis ble drevet hydraulisk eller med elektormotor. Den tjukke kabelen hadde en diameter på 7 til 8 centimeter.

Fiskerne kunne ikke se folk om bord i det russiske fartøyet og ropte. De ville bytte prøve å bytte til seg russisk vodka mot laks. Dette var en moderne og utbredt variant av den historiske ’pomor-handelen’.

Fikk panikk 

Straks dukka det opp en person ved rekka. Han forvant og et øyeblikk etter krydde det av folk. Elvin Hanssen, som var mannskap på sjarken forteller: ”Dem fikk panikk ‘de karan’ der oppe. Eine karen sto og vifta at vi måtte gå fra. Eg vifta tilbake med laks. Noen begynte å hale opp den minste kabelen. Dem forsatte å vifte oss unna. Så han Terje begynte å sige i fra. Da kom det springende ein med tre små flasker vodka og noen sigaretter som ble heist ned i ei korg. Dem fikk fem små laks i retur”. 

Ikke før var byttehandelen avslutta så begynte skipet å bevege seg. Fiskerne er usikre på om det bare halte inn på ankerkjettingen eller om det var maskinen som drev det framover. Uansett fant de det best å fjerne seg. De observerte skipet på radaren mens var på tur inn til Andenes. Det så ut til å bli liggende i samme område. 

Hydrofon

”Jeg så at det hang en hydrofon i enden av kabelen de tok opp”, forteller Sletten. Han gikk inn i styrhuset og sjekka posisjonen på kartet. Der hadde han allerede merka av stedet hvor de etterlatte i sitt søk med minubåt fant en rekke tunge vrakdeler i 1979 og mente båten måtte være gått ned. Denne posisjonen hadde han fått av en bekjent, trålskipper Arnfinn Hay, som mista broren sin forliset. 

Det var nettopp her spionskipet hadde ankra opp. ”Jeg kan vanskelig forstå annet enn at de lette etter noe”, sier Sletten. Han har også vanskelig for å tro at det var en tilfeldighet at dette skjedde akkurat i den posisjonen hvor Utvik-Senior gikk ned. 

Fikk besøk av etterretninga

Elvin Hanssen var den gang tjue år gammel. Faren var los og hadde nær kontakt med en person i etterretninga hos forsvaret i Andenes. De var ute etter informasjon om de russiske fartøyene som gikk innaskjærs. Da faren fikk høre historia med det russiske spionskipet formidlet han dette umiddelbart til sin etterretningskontakt, som var den samme person som hadde vært kontakt for Terje Sletten. Sletten fikk besøk og fortalte om observasjonen og oppga navn og nummer på skipet og posisjonen. Etterretningskontakten mente at man ikke skulle legge så stor vekt på navnet da dette ofte ble skifta. 

Miniubåt? 

Hva kunne henge i den tjukke kabelen? Noen kjappe kontakter til fagmiljøet i offshoreindustrien forteller at sjansen for at denne også hadde en hydrofon i enden ville være svært liten. Her ville ikke en slik tykk kabel ha noen funksjon. De forslag som kommer opp går på bemannet miniubåt, ubemannet miniubåt eller lyttekabel. Dersom det var en miniubåt kunne hydrofonen ha blitt brukt til å holde orden på posisjonen til miniubåt i forhold til skipet. Den kan også brukes til å kommunisere med en bemannet miniubåt. De som gir seg ut på denne høytenkningen understreker at det blir snakk om spekulasjoner. 

Ubemannede miniubåter er teknologi utviklet i det militære forskningsmiljøet. I Nordsjøen ble de tatt i bruk på slutten av syttitallet og det var en miniubåt de etterlatte brukte i søket 1979 hvor de fant forlisområdet. Før dette ble det brukt bemannede miniubåter som kunne være forbundet til moderskipet med kabel. 

Lyttekabel?

Sletten tar all forbehold, men mener at sjøl den minste straum ville ta fatt i en så tjukk kabel og gjøre det umulig å manøverere en miniubåt. Slik kabel bør være tynnest mulig. Han har større tro på at det kan være en lyttekabel. 

Dette sovjetiske fartøyet ville imidlertid neppe ha kapasitet til hente opp de lange lyttekabler som det norske forsvaret har liggende ut i havet. De kan være mange hundre nautiske mil lange. Dessuten måtte, etter hva fiskerne så, enden av kabelen ligge på dekket. Derfor er det kanskje mest sannsynelig at dette var en kabelstump som skipet brukte i en form for lytting eller leiting på havbunnen. – Men dette blir spekulasjoner, understreker Sletten. 

I manualen fra ettretningstjenesten vises det til ulike typer lyttekabler som russerne kunne tenkes å benytte seg av. En av disse har en diameter opp i 7-8 centimeter. 

Sletten har vært med på å få opp norske lyttekabler når han har dregget langs bunnen for renske for gammelt garnbruk. Disse var om lag 3 centimeter tykke. De hadde den samme overflaten som den russiske kabelen; svart og satt inn med et slags tjærestoff. 

“De to kablene som gikk ut bak er det mer sannsynelig at kunne vært kabler til miniubåt. Disse hadde en tjukkelse på ca halvannen centimeter”, sier Sletten.