"Det må være noen som ikke har gjort jobben sin"

Fra Nettstedet Utvik-Senior
Skrevet: 01.09.2002 |

Forsvaret kjørte
Utvik-Senior granskinga
av sporet

- At jeg har uttrykt meg på en uheldig måte er godt mulig, innrømmer Ole Kristian Thomesen. Han var sjef for forsvarets overvåkning av farvannet i nord da Utvik-Senior forliste 17. februar 1978. Forsvaret - med Thomesen i spissen - forsikret at det ikke fantes andre fartøyer i farvannet.

Det var sterkt medvirkende til at kollisjonsteorien ble lagt vekk. Men midt på en av skjermene ved forsvarets overvåkningssenter beveget en lysende prikk seg hele dagen. Den representerte et uidentifisert fartøy som lå et stykke utafor området hvor Utvik-Senior gikk ned. Fartøyet var høyst sannsynlig sovjetisk og oppdraget etterretning. Skal dette skrives på tabbekontoen, eller holdt forsvaret tilbake informasjon?
- Det må være noen som ikke ha gjort jobben sin, sier Thomesen. Han bedyrer at forsvaret ikke hadde kjennskap til dette fartøyet.

Forsvaret hadde mange muligheter og gode grunner til å registrere dette fartøyet. Det oppførte seg som et skip med etterretningsoppdrag. Det så ut som en tråler men lå i trålfri sone. Det lå midt i sektoren for forsvarets radar på Hillesøya. To bruksvaktskøyter var involvert i en avbrutt operasjon for sjekke opp fartøyet. Også et kystvaktfartøy var informert. Og det var mulig å lese om fartøyet i avisspaltene.

Kollisjonsteorien i fokus 

Det var kollisjonsteorien media fokuserte på i den første tida etter forliset. Fire fiskebåter hadde hatt visuell kontakt med det uidentifiserte fartøyet og forklarte seg om dette til politiet. Fartøyet så ut som en tråler, men lå og seig fram og tilbake for sakte i fart i trålfri sone i garnfeltene ute på Grimsbakken. Fartøyet ble omtalt i Nordlys. Et annet fiskefartøy hadde gjorde en detaljert og tydelig radarobservasjon av et stålfartøy på veg inn mot forlisområdet. Denne observasjonen fikk svært stor mediaoppmerksomhet. 

Det er i denne situasjonen Thomesen gir et intervju til Nordlys som resulterer i overskrifta: ”Forsvaret avviser blankt kollisjonsteorien”. De som heller til denne teorien blir stemplet som useriøse: ”Teorien virker grepet helt ut av lufta og er bare egnet til å avspore havarikommisjonens arbeid. Løsningen synes å være konstruert av folk som nødvendigvis må ha en forklaring, selv om det egentlig ikke finnes grunnlag for å påstå noe som helst”, uttalte Thomesen . 

Til tross for at han mente det ikke fantes ”grunnlag for å påstå noe som helst”, holdt han seg ikke tilbake for å lansere sin egen oppfatning av hva som måtte ha skjedd: ”Jeg har ingen patentløsning, men jeg tror mest på at ”Utvik Senior” er blitt slått i stykker i fallene i området utenfor Senja”. Når han i dag blir konfrontert med observasjonene av det uidentifiserte fartøyet innrømmer han at ”det er godt mulig” at han har uttrykt seg på ”en uheldig måte”. 

I avisspaltene

Kort tid etter ulykka gikk forsvarets etterretningsstab gjennom sine innsamlede data for å se om det fantes noen relevant informasjon. Opplysningene ble stilt til disposisjon for undersøkelseskommisjonen, opplyser sjef ved Talsmannskontoret ved Forsvarets Hovedkommando, Per Høiby til Nettstedet Utvik-Senior. Etterretningsstaben dro i følge Høiby to slutninger: Det var ingen eksplosjon. Og: Det var ingen indikasjoner på at det var sovjetiske fartøyer innblandet i ulykken. Dette må bety at forsvaret den gang enten ikke var klar over fartøyet på Grimsbakken eller at man hadde så god oversikt over dets bevegelser at man visste at det ikke var på forlisstedet på det aktuelle tidspunktet. 

Den første muligheten virker ikke særlig trolig. Forsvarsledelsen hadde som nevnt kunnet få ei briefing om fartøyet til morrakaffen - dersom de abonnerte på Nordlys. Det ble omtalt i avisspaltene som en utenlandsk fabrikktråler som ”oppførte seg merkelig” – i trålfri sone. 

Påfallende

- nDet er ubegripelig. Jeg tror personlig at forsvaret vet mer enn det har vært villig til å gi uttrykk for. I alle fall er de feilene og manglene ved granskinga så påfallende at det er grunn til å se nærmere på muligheten av at informasjon ble holdt tilbake, sier talsmann for de etterlatte Arnfinn Hay. 

- Hvis vi hadde registrert at det var et østblokkfartøy der inne den natta, så hadde ikke forsvaret unnlatt å fortelle dette til kommisjonen, forsikrer Thomesen. Men han har ingen forklaring på hvordan forsvaret kunne unngå ’å sette ei knappenål’ på statuskartet. 

Fartøyet lå midt i sektoren for forsvarets radar på Hillesøya. Bildene ble overført direkte til Sjøoperasjonssenteret hvor Thomesen var sjef. Fartøyet på Grimsbakken oppførte seg som et typisk etterretningsskip. Hver skjerm var kontinuerlig overvåket og det ble notert bevegelser som skilte seg fra det normale. Det skulle være godt mulig å skille ekkoet av en fabrikktråler av stål fra de mindre garnbåtene som lå rundt, sier personell med lang erfaring foran skjermene.

Overvåkning og registrering av skip med etterretningsoppdrag, og av østblokk-fartøy i sin allminnelighet, var en sentral oppgave for forsvarets overvåkningssystem.
- Hele dette virker underlig. Jeg har vanskelig for å forstå at det ikke ble fanget opp (…) Det må være noen som ikke har gjort jobben sin, sier Thomesen. 

Undersøkelseskommisjonen bommer 

Undersøkelseskommisjonen antok at det dreide seg om en vestysk tråler og sjekket den ut av saka ut fra et resonnement om at et slik fartøy ikke ville ha tatt seg inn mot kysten ”i strid med både fiskemetode og vanlig, sjømannsmessig praksis”. Dette til tross for at den hadde tilgang på informasjon fra kystvakta og Interpool om at det ikke fantes vesttyske trålere i området. At ”man ikke har funnet frem til noe fartøy eller objekt som Utvik-Senior kan ha kollidert med”, var et viktig moment for kommisjonen når den avskrev kollisjonsteorien. 

Tre ganger 

Fartøyet så ut som en fabrikktråler, men lå i trålfri sone.
- Han seig forbi oss tre ganger, forteller Henry Solbakken på garnbåten Sundskjær, som kom tettest på:
- Vi snakka i det etter forliset at det var så rart med den båten som hadde vært der den dagen. Det var påfallende for oss at han lå og gikk i flere tima. Vi så han verken før eller sida (…) Vi tenkte på at det kunne være et etterretningskip. 

Solbakken mener at de kunne se bokstavene på skutesida og se detaljer om bord som identifiserte båten som russisk. Det var en hekktråler. Grå av farge.
- At det var ’russetrålar’ det er jeg sikker på (…) Vi så samme type båter på Finnmarkskysten. ’Dem seig imella’ og hadde ikke trålvaiere ute, forteller Solbakken. Solbakken ble aldri innkalt for å avlegge forklaring til tross for at et annet vitne viste til at han hadde sett det ukjente skipet. 

Av de fire skipperne som fikk forklare seg mente en at det kunne likne på en vesttysk tråler. En annen mente at den liknet på de russiske fabrikktrålerne. Granskingskommisjonen viser ikke til noen av disse vitnemålene, men til et annenhåndsvitne som bare har hørt om tråleren. Det er på denne bakgrunn kommisjonen slutter at det ”antakeligvis” var en vest-tysk tråler. 

Men i motsetning til kommisjonen ser dette vitnet ikke bort fra at fartøyet kan ha beveget seg innafor fire-mila. ”Siden båtene i Grimsbakken gikk i land kl 16.30 har ingen så vidt han vet vært i kontakt med denne tråleren og han (vitnet) vil ikke se bort i fra at akkurat denne kunne ha vært på kollisjonskurs med Utvik”, heter fiskebåtskipper Karl Henrik Utvik sin forklaring til politiet. 

Ingenting å holde hemmelig

- Det var karakteristisk for de russiske etteretningsfartøyene at de lå og seig fram og tilbake på sakte fart, men normalt sørget de for ikke å rote seg inn i fiskebruk, sier tidligere sjef for Forsvarskommando Nord-Norge, Einar Skorgen.
- Dersom de var innenfor rekkevidde av våre landbaserte radarer ville de bli fulgt på radar. Normalt ville forsvaret ha kunnskap om russiske etterretningsfartøy. Man oppdaget dem ikke plutselig ett sted inne ved kysten. Normalt ville man ha oversikt over dem mye tidligere (…) Hadde vi først observert dem så ville de være på statuskartene. Det er umulig å tenke seg at vi plutselig bare skulle glemme et slikt fartøy,”sier Skorgen. 

Også Robert Helseth, som i 1978 var øverstkommanderende for sjøforsvaret i Nord-Norge, mener at identiteten til et fartøy som beveget seg som beskrevet ovenfor etter all sannsynlighet ville bli sjekket opp – dersom man da ikke allerede kjente den.
- Vi hadde ingen interesse av å hemmeligholde noe. Det vi visste sa vi, understreker Helseth overfor Nettstedet Utvik-Senior.
- Et russisk fartøy som er noen mil fra norskekysten går ut fra at han er observert. Han vet at vi vet det. Det er ikke noe å holde hemmelig i det hele tatt.

Helseth nevner imidlertid at han hørte om fiskernes observasjon i forbindelse med et møte i Gryllefjord 27. juli 1978.
- Ja, der var det nevnt en ukjent tråler, sier han. Men dette fikk ikke forsvaret til å gjennomgå sine observasjoner på nytt eller å kalle tilbake sine skråsikre påstander om et farvann fritt for andre fartøy. 

Ikke et rent etterretningsfartøy?

Informasjonsavdelinga ved Forsvarets hovedkommando peker i skriftlig meddelelse til Nettstedet Utvik-Senior at det er viktig å være klar over skillet mellom rene etterretningsfartøy ”og andre farkoster som kan ha påmontert utstyr for å utføre etterretningsoppdrag.” Om de rene etterretningsfartøy heter det at all aktivitet ble registrert. Forsvarets slår fast at ”det var ingen slike fartøy i våre farvann den 17. februar 1978.” Om andre fartøyer som kan ha utstyr for etterretningsoppdrager opplyses det at det ikke er mulig å registrere slik trafikk uten visuelle observasjoner. ”Om et slikt fartøy var på Grimsbakken den 17. februar 1978 er ikke kjent for etterretningstjenesten”, sier skrivet. 

Gjennom avisspaltene 

I et oppslag i Nordlys, 2. mars 1978, om kollisjonsteorien viser fiskeskipper Sigmund Fredriksen til fartøyet på Grimsbakken. ”Den dagen ulykka skjedde var det også en stor utenlandsk fabrikktråler i området. Dette fartøyet som ikke hadde noe i trålfri sone å gjøre oppførte seg nokså merkelig og syntes ikke å ha noen bestemt kurs. (…) Vi har forsøkt å etterlyse denne båten, men hittil uten resultat. Fabrikktråleren ble sett bare tre timer før Utvik Senior hadde den siste samtalen med land.” 

Helseth abonnerte tilsynelatende ikke på Nordlys. 18 mars 1978 sier han til avisa Tromsø at ”.. alle radarmeldinger tatt i betraktning, så kan det ikke ha vært noe stort stålfartøy utenfor Senja annet enn det som er sjekket”. 

Forsvarets budskap ble på et tidlig tidspunkt oppfanget av politiet. ”Forsvaret opplyser at det ikke har vært registrert verken norske eller utenlandske marinefartøyer eller andre fartøyer i området på tidspunktet for Utvik Seniors forlis, i følge de plottinger man har gjort”, uttalte Ole Fredrik Bakken ved Senja Politikammer i Harstad fire dager etter forliset.

Politiet ba forsvaret om å utlevere radarplott, men det har ikke vært mulig å spore annet enn muntlig kommunikasjon med forsvaret om kollisjonskandidater i politikammerets arkiver. 

Bruksvakta 

Klokka 16.00 forlisdagen fikk bruksvaktskøyta Aarvak beskjed fra garnbåtene på Grimsbakken om at et ukjent større fartøy lå og gikk mellom garnbruket der ute. Det hadde rota seg inn i noen garniler. Aarvak tok kontakt med kystvaktfartøyet Farm for å få det til være behjelpelig. Også bruksvaktskøyta Polartrans ble kontaktet. Men klokka 19.30 bestemte Aarvak seg for å gå til land på grunn av stormvarsel uten å ha vært i kontakt med det ukjente fartøyet. 

Knut Bertheussen, som den gang var vaktsjef ved sjøoperasjonsenteret, mener at bruksvaktskøytene ”helt sikkert ville rapportert om en slik operasjon”. De deltok hver kveld i den såkalte ”nitimen” hvor de var i radiokontakt med Sjøoperasjonsenteret og kystvaktfartøyene.
- Da snakket vi sammen om status, forteller Thomesen. 

Været den eneste årsaken 

Thomesen har fortsatt svært liten tro på kollisjon:
- Jeg stiller meg meget tvilende til at det har vært noen kollisjon. Logikken er at havarikommisjonen undersøkte alle mulige kandidater og kunne utelukke kollisjon – og da ser ikke jeg noen grunn til at jeg skal begynne å se på at det var noen kollisjon likevel. Her har vært stor sjø og tunge isingsforhold. Folk har latt dører stå åpne. Jeg tror at det er været som den eneste årsaken, sier han til Nettstedet Utvik-Senior. 

Men det er ikke sikkert at Thomesen har rett når han går ut fra at kommisjonen på sjølstendig grunnlag undersøkte alle kollisjonskandiater. Det ser mest ut som om kommisjonen lente seg til forsvarets – og delvis politiets - vurderinger. 

I sin rapport lister kommisjonens arbeidsoppgaver den har gjennomført. Her er ikke slike undersøkelser nevnt. Formannen i kommisjonen, Halfdan Fugleberg, sa til Nordlys to uker etter forliset at spørsmålet om kollisjonskandidater var undersøkt og avklart før  granskingskommisjonen ble oppnevnt. 
– Vi har pr. i dag ikke noe uoppklart forhold på dette punkt, og dermed heller ikke noen ledetråd som kan styrke kollisjonsteorien, sa Fugleberg. Kommisjonen ble oppnevnt ei uke etter forliset. 

Det finnes ikke noe materiale som tilsier at det var noen skriftlig korrespondanse mellom forsvaret og kommisjonen, heter det fra informasjonsavdelinga ved Forsvarets Hovedkvarter. Dermed finnes det ingen dokumentasjon på hvilke opplysninger som lå til grunn for kommisjonens syn på kollisjon som ”svært lite trolig”. 

På kollisjonskurs

Politiet mente dagene etter forliset å ha ”håndfaste opplysninger” om et større stålfartøy ”på kollisjonskurs” med Utvik-Senior. Det ble referert til fiskeskipper Sigmund Fredriksens observasjon av et radarekko fra et stort fartøy på veg ut Andfjorden. Fredriksen opplyser at hans observasjon ble bekreftet gjennom to oppringninger fra en person som tjenestegjorde ved forsvarets radarsstasjon på Krøttøya. Denne radaren hadde ikke direkteoverføring av bilder til Sjøoperasjonssenteret. Heller ikke dette fartøyet har forsvaret registrert i følge de offisielle opplysninger.