Vil sannheten om Utvik Senior komme fram?

Kommentar i avisa Nordlys , fredag 3. mai 2002, side 2,
av journalist Torgeir Bråthen

En ny granskingskommisjon er på trappene etter at motoren til forliste Utvik Sekior ble funnet utenfor Senja i forrige uke. Et funn som definitivt kullkaster den gamle forklaringa om at fiskebåten grunnstøtte. Spørsmålet er om den nye kommisjonen vil få mandat, ressurser, frihet og styrke nok til at sannheten kan komme fram – etter 24 år etter havariet.

Ni fiskere fra Senja mistet livet da Utvik Senior forliste i februar 1978. Seks av dem var unge ugifte menn, mens tre var familieforsørgere. Åtte barn mistet pappaen sin. Det sies at tiden leger alle sår, men i dette tilfellet har tragedien aldri sluppet taket hos de etterlatte og i lokalbefolkninga. Bitterheten gnager fortsatt som et åpent sår fordi folk aldri har kunnet slå seg til ro med den offisielle forklaringa om feilnavigering og grunnstøting. Ei forklaring som var helt usannsynlig allerede den gangen, og som etter funnet av motoren og andre vrakdeler nå definitivt kan settes en tjukk rød strek over som det reineste sjøsprøyt.

Motoren ble funnet på åpent hav, over seks kilometer fra nærmeste grunne, og ettersom en motor på 15 tonn synker rett til bunns må konklusjonen til den gamle granskingskommisjonen være gal. Lokale fiskere har fra første stund hevdet at Utvik Senior må ha blitt rent i senk av et annet fartøy, og denne kollisjonsteorien framstår nå som den eneste troverdige. 

Så langt er mysteriet om Utvik Senior ganske opplagt, for det er heller ingen plausibel forklaring at et 80 fots havgående og meget solid fiskefartøy på noen timer skal bli knust til pinneved av vær og vind. Den nye granskingskommisjonens utfordring blir derfor ikke å komme fram til at Utvik Senior ble pårent av et annet fartøy. Utfordringa blir å finne ut hvilket fartøy det var, og hvorfor den gamle kommisjonen systematisk navigerte unna alle opplysninger som trakk i retning av en kollisjon.

Fiskeriminister Svein Ludvigsen har sagt at den nye kommisjonen ikke skal konsentrere seg om hva den gamle kommisjonen gjorde, men det spørs om dette er mulig hvis sannheten skal fram. For det kan meget vel være slik at årsaken fil forliset også er årsaken til at den gamle kommisjonen opptrådte så påfallende som den gjorde, og til at myndighetene etterpå ikke ville hjelpe de etterlatte i sine undersøkelser eller oppnevne noen ny kommisjon – før nå. 

Georg Blichfeldt, som sto for idé og research til det nylig sendte Brennpunkt-programmet om forliset, har i sin gjennomgang av myndighetenes håndtering av saken konkludert med at den gamle granskingskommisjonen «enten utviste grov uforstand eller var under instruksjon».

Etter å ha lest Blichfeldts gjennomgang er det vanskelig å være uenig med han. Dersom det var grov uforstand er dette det minste av to onder, sett med myndighetenes øyne. Grov uforstand har ikke like vidtrekkende konsekvenser som bevisste løgner, og i så fall trenger heller ikke sannheten om hvilket fartøy som gikk på Utvik Senior være av en slik karakter at det må holdes skjult. Med andre ord vil det i en slik situasjon være mulig for den nye granskingskommisjonen å finne svaret uten å bli motarbeidet eller i bevisst manipulert ut av sannhetens kurs.

Dessverre framstår den andre teorien som minst like sannsynlig, nemlig at hele rapporten var et bestillingsverk fordi sannheten – eller det man fryktet skulle være sannheten -måtte skjules. I så fall er det etter alt å dømme flere personer som kjenner årsaken til havariet, men som har hatt vital interesse av å holde det hemmelig. I en slik situasjon kan neppe den nye granskings-kommisjonen komme til bunns i saken uten samtidig å avdekke den gamle kommisjonens dekkoperasjon. 

Spørsrnålet er om tida er blitt moden for sannheten nå, eller om det finnes sterke krefter som etter en mannsalder fortsatt mener det er nødvendig å holde saken hemmelig. Hvis forliset har sammenheng med militær aktivitet og trafikk utenfor kysten av Nord-Norge under den kalde krigen, så kan det forklare hvorfor kommisjonen den gang kan ha blitt styrt unna sannheten. Behovet for å holde slike ting hemmelig er ikke like stort i dag, men det som kan bli et like stort problem for kommisjonen er at hemmeligholdelsen i seg selv kan ha så store konsekvenser for de ansvarlige at fortsatt løgn er å foretrekke. Kommisjonen kan dermed fort bli avhengig av at noen “sprekker” hvis de skal lykkes med å oppklare saken. 

Uansett vil den nye kommisjonen være avhengig av svært vide fullmakter, mandat og ressurser. For å lykkes må også medlemmene være kjemisk fri for enhver binding som kan hemme areidet eller trekke deres integritet i tvil. For de etterlatte og kystbefolkninga på Senja er det av helt avgjørende betydning at den nye kommisjonen framstår som hundre prosent uavhengig og troverdig. Hvis ikke er den null verdt. Det skal bli meget spennende å se om regjeringa tør løpe lina ut når de først har gitt åpning for en sak som det i utgangspunktet lukter så mye skandale og råttenskap av.