Kronikk i Nordlys, 20 april 2004, samme dag som den nye rapporten til kommisjon 2 i Utvik-saka ble offentliggjort. 

De vanskelige spørsmålene gjenstår 

 Det som skulle ha skjedd for 25 år siden skjer i dag. Den offisielle løgna om Utvik-Senior blir endelig avliva i det den nye Utvik-kommisjonen legger fram sin rapport i Tromsø. Årsaken til forliset var ikke at båten ble knust mot ei grunne slik den første kommisjonen konkluderte, men kollisjon med et annet fartøy. 

Bevisene ble festet på videotape av de etterlatte og lagt på bordet hos myndighetene allerede i 1979. De hadde funnet forlisstedet i reint farvann. 

Fra da av var det fullstendig klart for enhver som ville gå inn i saka med et åpent sinn hva forlisårsaken var. Det som gjensto å oppklare var identiteten til fartøyet som 17. februar 1978 forsvant inn i vintermørket med vrakrestene etter Utvik-Senior – og ni tapte liv – i kjølvannet. Samt det store mysteriet: Hvordan – og hvorfor i all verden – ble kravet om ny gransking avvist? Hvorfor tillot myndighetene tida å tære bort sporene etter det ukjente fartøyet?

Det er disse spørsmålene spenninga fram mot offentliggjøringa av den nye kommisjonens rapport har knyttet seg til. 

Men høringene som kommisjonen har gjennomført har ikke avslørt identiteten til det ukjente fartøyet. På dette punktet må rapporten etter all sannsynlighet melde pass. Sjøl med to forlenginger av tidsfrist har ikke kommisjonen fått avslutta sine undersøkelser overfor utlandet. Arbeidet med å finne fartøyet bør videreføres, men da av ei gruppe med spesialsydd kompetanse for formålet. 

Ei vurdering av myndighetenes håndtering av saka har ikke ligget inne i kommisjonens mandat. De etterlatte krevde mandatet skulle omfatte også dette aspektet, slik det er blitt i Mehamn-granskinga. De fikk kravet avvist. 

Men en granskingskommisjon står prinsipielt fritt til å peke på alle kritikkverdige og graverende forhold den kommer over i oppfølginga av sitt oppdrag. Myndighetene skal ikke kunne sette skylapper og munnkurv på kommisjonen gjennom et snevert mandat. 

Den nye kommisjonen la i januar i år fram to tekniske rapporter som vil være vedlegg til hovedrapporten. Her står det at forlisområdet ble lokalisert i 1979 ”i et fritt farvann … uten nærhet av potensielle grunnstøtingsområder”. Dette referer til de etterlattes miniubåtsøk. Den skeivslåtte lukekarmen og styrhusfronten kuttet i to ble funnet ved siden av luftflaska fra maskinrommet, radaren fra styrhustaket, en knust livbåt og deler av trålbakken framme. Djupna var 35 meter og avstanden til nærmeste grunne seks kilometer. 

Påfallende sprik 

Den forrige kommisjonen ble bedt om ei tilrådning på behovet for ny gransking. Den godtok at forlisstedet nå var lokalisert, men hevdet at funnet var gjort i ”ureint” farvann og opprettholdt konklusjonen om at båten var knust mot ei grunne. Granskerne kunne tilsynelatende ikke lese et sjøkart. 

Dette viser at vi kan forvente et påfallende sprik mellom vurderingene i rapporten som legges fram i dag og de som ble gjort av den forrige kommisjonen. Det vil bli interessant å se i hvilken grad rapporten vil peke på manglene og feilslutningene i den første granskinga, og om kommisjonen på pressekonferansen i dag vil være villig til å svare på spørsmål om dette temaet. 

Motarbeidet oppklaringa?

Uansett krever dette spriket ei forklaring. Berg kommunestyre har nylig sendt en henvendelse til Stortinget med krav om at myndighetenes håndtering av saka blir gransket: ”Ei slik gransking er helt nødvendig for å kunne få klargjort om det virkelig var slik at myndighetspersoner motarbeidet oppklaringa av saka. Det finnes en rekke forhold som understøtter en slik antagelse”, heter det i uttalelsen. 

Uttalelsen peker blant annet på at flere fiskebåtskippere i politiforklaringer fortalte om observasjoner av uidentifiserte fartøyer i det aktuelle området omkring forlistidspunktet. På tross av dette konkluderte den første granskinga med at det ikke fantes noen fartøyer i området som kunne ha kollidert med Utvik-Senior. Det var det tyngste argumentet bak vrakinga av kollisjonsteorien. 

En gjennomgang av de dokumenter og vitnemål som var tilgjengelig den gangen viser at det fantes sikre observasjoner av to uidentifiserte fartøy. For å få rensket farvannet for kollisjonskandidater måtte den forrige kommisjonen overse sentrale opplysninger. Den måtte ty til forvrenging av vitnemål og til tendensiøs eller feilaktig fortolkning av informasjon. Den fikk god hjelp. Forsvaret garanterte at det ikke eksisterte noe fartøy som kunne ha kollidert med Utvik-Senior og gikk aktivt ut i media med dette budskapet. I dag har pipa fått en annen låt. – Vi hadde sjølsagt langt fra full oversikt over bevegelsene i farvannet, heter det nå. Men det er mye som tyder på at dette også er en omgåelse av sannheta og at Forsvaret kan ha gjort observasjoner som ikke ble meddelt videre. 

En milepæl

Dagen i dag representerer en milepæl for de etterlatte og for bygdene på yttersida av Senja. Den betyr ei oppreisning. Bak den første kommisjonens konklusjon lå antagelser om uansvarlighet og dårlig sjømannskap. Den fant det trolig at mannskapet hadde feilnavigert og rent båten på grunn i et farvann de var lommekjente. Disse anklagene har vært tunge å leve med. Det samme gjelder fortvilelsen over ikke å bli tatt på alvor av myndighetene. 

Tilliten til granskingsapparatet kan bare gjenopprettes dersom kravet fra Berg kommunestyre om ei gransking av myndighetenes håndtering av saka får gjennomslag. 

Generelle svakheter

Det er også behov for å se på om erfaringene fra Mehamn- og Utvik-Senior granskinga, samt granskinga av Western-forliset, peker mot generelle svakheter ved granskingsordninga. Det hersker ei oppfatning av at ei gransking i seg sjøl er en garanti for at man kommer så tett på oppklaring og sannhet som det er praktisk mulig. Denne oppfatninga gjenspeiles i at det ikke eksisterer noen klagerett over granskingskommisjonenes konklusjoner. Det finnes ingen ekstern kvalitetssikring av kommisjonenes arbeid. Det er ingen krav til åpenhet omkring granskingsprosessen undervegs. Vektlegginga av kommisjonenes uavhengighet fra myndighetene gjør det i praksis utenkelig for oppdragsgiver, (for Utvik-Senior kommisjonens del; – Justisdepartementet), å gå arbeidet etter i sømmene. En av de ansvarlige for skandalene i Utvik- og Western granskingene sitter fortsatt i den faste kommisjonen for forlis i fiskeflåten. 

Dermed står vi overfor det paradoks at de som har fått i oppdrag å lete etter feilvurderinger og mangler og å peke på hvem som kan tillegges ansvar for større ulykker, sjøl forutsettes å være feilfrie og i praksis er uten ansvar for en virksomhet som har vidtrekkende konsekvenser. 

Dette er forhold som Stortinget bør se på nå når granskingsordninga for transportsektoren er under omlegging. Det gjelder også hvordan de etterlatte ivaretaes. De må blant annet gies økonomiske muligheter til å følge granskingene.