Tekstutdrag fra potensielt bokprosjekt, arbeidstittel Forledelse
Mai 2021, Georg Blichfeldt
Kollisjon
«Jeg så at denne båten hadde kollidert», fortalte lensmann i Berg- og Torsken, Olav Arne Wilsgård. Jeg intervjuet han på telefon dagen før han skulle inn og vitne for den nye kommisjonen. Vi var kommet til november 2002. Jeg hadde oppretta Nettstedet Utvik-Senior og la ut arkivmateriale og nyhetsstoff.
I 1978 var Wilsgård lensmannsbetjent i Berg- og Torsken. Noen dager etter forliset inspiserte han den største vrakdelen som var kommet i land. Det var et stort flak fra styrbord side med en del av dekket: «Bak var det akkurat som den var klipt av med ei stor tang», beskrev Wilsgård. Men det han særlig la merke til var hvordan vrakdelen var skilt fra framme på skutesida. Der var ikke plankene klipt av. De var pressa ut slik at de hadde løsna fra spantene og gått fra hverandre der de var skjøtt.» Han sluttet at en «skarp baug hadde pløyd seg inn båten bakfra på styrbord side og brutt ut et stykke av skutesida».
De første dagene etter forliset var det en samla oppfatning at Utvik-Senior var blitt rent i senk. ”Fiskere, lensmann og redningsmannskaper er enige om en ting: Utvik-Senior må ha vært offer for en svært plutselig ulykke. Knuste vrakrester forteller om kollisjon eller eksplosjon. Den siste teorien er etterhvert svekket ut fra de funn man gjør”, skrev Troms Folkeblad.
Lofotposten hadde snakka med tidligere eier av Utvik Senior, Karl Henrik Utvik . Han var sjøl ute Stordjupta med garn forlisdagen, med en ny og større båt, Nordfangst. Kollisjon var den eneste mulige forklaring, mente Utvik. Han hadde sett på vrakrestene: «Det er ikke snakk om at en brottsjø kan forårsake slik ødeleggelser». Han hadde også analysert hvor båten må ha blitt truffet; – i bakkant av dekksluka. Om det er kollisjon er det begått en alvorlig forbrytelse, understreket Utvik. I så fall har det ukjente fartøyet som var involvert stukket av uten å hjelpe. «Alt må må gjøres for å finne årsaken», understreket Utvik.
«Etter hvert som vi finner vrakgods fra Utvik Senior styrkes kollisjonsteorien. Det som hittil er funnet av vrakdeler er så smått og sundmalt at uværet alene neppe kunne ha forårsaket så store ødeleggelser», sa Gudmund Trulsen, som var lensmann i yttersidekommunene Berg- og Torsken den gangen, i intervju med VG. Lensmannen fant kollisjonsteorien «stadig mer sannsynlig». «Hva gjør man for å få tak i fartøyet som eventuelt har kollidert med Utvik Senior?», spurte VG. «Dette letearbeidet er nå gitt høy prioritet og mulighetene til å finne fram til båten skulle være de beste», vurderte
På kollisjonskurs
Han hadde en bestemt observasjon i tankene. Han fortalte til VG: «På radaren ble det iakttatt at «Utvik Senior» og et ukjent fartøy var på kollisjonskurs på et tidspunkt som passer godt overens med det antatte klokkeslettet for forliset».
Dagen etter forliset hadde han vært ombord på fiskebåten Svein Roger som nettopp hadde kommet inn fra leitinga. Skipperen ombord, Sigmund Fredriksen, fortalte om en observasjon han hadde gjort på radar på veg inn mot land forliskvelden. Svein Roger hadde forlatt feltet litt før Utvik Senior og skulle inn til Gryllefjord. Det var snøkov og vind og elendig sikt. Derfor var de to i styrhuset. Skipper Sigmund Fredriksen fulgte med på radaren og Arvid Pettersen sto ved roret. Ca. kl 19.30 oppdaget Fredriksen et radarekko 3-4 nautiske mil unna av en båt så ut til å ville krysse kursen deres foran dem. Ekkoet var så kraftig at det måtte skrive seg fra et stålfartøy. Radarekkoet kom inn fra styrbord, fra sør-vest, og Svein Roger hadde vikeplikt. Fredriksen overveide ei tid å slakke av for å få en god sikkerhetsmargin, men det ble ikke nødvendig. Det ukjente fartøyet kryssa 0,7 nautiske mil foran. De fikk ikke visuell kontakt. Rorvakta, Arvid Pettersen, målte opp avstanden på radaren. «Bildet av dette står spikra for meg», sier han. Pettersen hadde bare måneder før vært mannskap på Utvik-Senior.
Ombord på Svein-Roger fulgte de ekkoet til det forsvant i retning øst-nordøst. Da var det 4 nautiske mil unna. Da Sigmund fikk høre om forliset plotta han inn tidspunkter, retning og hastighet for det ukjente fartøyet. Han hadde kvelden før overhørt den siste meldinga fra Utvik-Senior som oppgav deres posisjon. Han regna seg fram til at stålskipet ville nå inn i området utenfor innløpet til Steinfjorden i samme tidsrom som Utvik-Senior.
Lensmann Trulsen gikk i land og tok kontakt med Senja politikammer i Harstad som koordinerte etterforskninga. Der ble det notert i loggen:
Kl 18.20 Tlf fra lensmann Trulsen, Berg, som meddeler at det ble observert ett fremmed fartøy som hadde skåret av kursen som det forliste fartøyet hadde hatt. Båten har kommet ut Andfjorden.
Politimesteren ved Senja Politikammer, Ole-Fredrik Bakken, bekreftet overfor Aftenposten «at politiet har fått håndfaste opplysninger om at et større skip lå på kollisjonskurs med fiskefartøyet» kort tid før ”Utvik Senior” forsvant.
Alt ble satt inn på å finne fartøyet som var observert fra Svein Roger. Hva som ble gjort går fram av politiloggen ved politikammeret. Noe av det første jeg gjorde, etter å ha kontaktet Brennpunkt-redaksjonen i 1999 og fått tildelt researchoppdraget, var å få fatt på loggen. Jeg kunne ikke få en kopi, men jeg kunne få lese den og ta notater. Den ble sendt til lensmannskontoret i Berg og Torsken i Gryllefjord. Der satt jeg og leste under oppsyn.
Jeg noterte at politikammeret satte i gang arbeidet umiddelbart. Det gikk bare 5 minutt fra Trulsens varslet om Fredriksens observasjon til de var i gang med kartlegge hvilke båter som hadde vært i nærheten av det aktuelle forlisområdet. Den første henvendelsen gikk til Harstad radio med spørsmål om de hadde vært i kontakt med fartøy med posisjon og kurs som kunne stemme med radarekkoet Sigmund Fredriksen hadde observert. Svaret var negativt. Norske agenter for utenlandske trålere ble kontaktet for å undersøke hvor trålerne hadde befunnet seg. Politiet i hele Nord-Norge var i gang. Fra Kirkenes fikk man inn opplysninger om et tysk lasteskip som hadde lagt ut fra havna der på veg sørover dagen før forliset. Et annet lasteskip som hadde passert Senja utpå natta etter forliset ble inspisert da det ankom Kirkenes. «Ingen merker etter kollisjon», ble det rapportert. Dessuten hadde det passert Senja langt ute i havet. Kystvakta fikk beskjed om å være på utkikk etter båter med skader som kunne tyde på kollisjon. Samtlige skipsverft i landsdelen til og med Ut-Trøndelag ble gitt beskjed om å rapportere om det kom inn båter med skader.
Den kalde krigen
Allerede samme kveld som Trulsen var ombord i Svein-Roger ble forsvarkommandoen på Reitan utenfor Bodø kontaktet. Og dagen etter gikk en forespørsel om å få sendt over plott fra forsvarets radarer.
Dette var den viktigste henvendelsen. På Reitan holdt Forsvarskommando Nord (FKN) til. Og her hadde etterretninga for Nord-Norge (E-tjenesten) sin base.
(… … …. …. …. )
Var Sigmund Fredriksens radarobservasjon et militært fartøy? Han mente bestemt at det var et stort stålfartøy . Sivil trafikk burde det være mulig for politiet å skaffe oversikt over. Utenlandske lastebåter ville være forplikta til å ta los ombord. Og når de var inne i indre farvann betydde det at de hadde vært i norsk havn eller skulle til norsk havn. Utenlandske trålere ville heller ikke kom ut Andfjorden uten at det var knytta til opphold i norsk havn. Hva med norske fartøyer? Her burde det absolutt være mulig å skaffe oversikt. Og kunne man forestille seg at et norsk sivilt fartøy rente et annen båt i senk og så forlot området uten å søke etter mannskapet? Det samme var også vanskelig å tenke seg for et utenlandsk sivilt fartøy. For et militært fartøy kunne hemmelighold være et motiv. Det kunne været et fartøy som ikke hadde adgang til å være i norsk territorialfarvann og som kanskje hadde et ærend som måtte holdes skjult.
Svaret fra Reitan
Forsvaret måtte vite. Forsvarets store kystradarer var lavfrekvente og pålitelige under alle slags værforhold. Det satt teknikere stand by ute på radarene for å sørge for at de til enhver tid fungerte. Bildene fra kystradarene gikk inn på skjermer på Reitan på hvor det satt personell og fulgte med. For hver radar ble det ført logg. Hvis man fikk en stabil observasjon av et fartøy ble det loggført. Man var sjølsagt spesielt opptatt av alt som kunne knyttes opp mot østblokk-trafikk.
Radarobservasjonene ble så plottet på et tavlekart med tidsangivelse slik at man kunne trekke opp kurs og avlese hastighet. Ut fra den kursen som Sigmund anga kom dette ukjente fartøyet ut Andfjorden. Da ville det også ha passert radaren på kystfortet Krøttøya. Her satt man sjøl og fugte med. Vakta skulle registrere radarobservasjonen og forsøke å identifisere skipet med kikkert. Alt ble loggført. Fartøyer som kom inn fra havet og militære fartøyer skulle rapporteres til Reitan.
Reitan var blitt bedt fra politikammeret i Harstad om redegjøre for plot fra alle radarstasjoner. Så er spørsmålet om hvordan dette ble oppfatta. Undersøkte de kun loggene de sjøl satt på – for de store kystradarene – eller sjekka de også med Krøttøy?
Svaret fra Reitan hadde kommet kjapt; – mindre enn 2 timer etter at politiet sendte forespørsel om observasjoner. Kl. 15.50 søndag 19. februar er det notert i loggen ved Senja politikammer i Harstad:
«Sjø Ops, Reitan ved Andreassen melder: 20.30 – 22-30 Ingen kontakter fra Hillesøy. Hillesøy radarstasjon hadde kontakt 17.02 kl 24.00 i retning 282 grader 31 nautiske mil av. Kl 00.30 var kontakten borte.»
Så den eneste observasjonen som var gjort var først etter midnatt, tre timer etter forliset, og da hele 31 nautiske mil ut fra radaren mot nordvest. Denne observasjonen var ikke identifisert.
Politimester Bakken var satt i ei kattepine. Han hadde dagen før uttrykt til media at Svein Roger hadde gjort en sikker observasjon av et større skip på kollisjonskurs med Utvik-Senior.
Hva skulle han tro?
Når det ukjente fartøyet kryssa framfor baugen på Svein Roger var det allerede kommet innafor rekkevidde av den store kystradaren på Hillsøya. Forsatte det på samme kurs ville den bare komme nærmere radaren. Hillesøyradaren hadde fri sikt inn mot forlisområdet.
Så her var det noe som ikke stemte. Både Krøttøyradaren og Hillesøyradaren burde ha fanget opp det ukjente fartøyet som var blitt observert fra Svein Roger. Hvem skulle Bakken tro på? De to i styrhuset på Svein Roger eller sjøforsvarssenteret på Reitan. Var det noe de på Reitan ikke hadde fått med seg? Eller skulle politiet nå trekke i tvil de to fiskernes observasjon etter først ha karakterisert den som en sikker observasjon av fartøy på kollisjonskurs med Utvik-Senior.
Sula
En reddende engel la til kai i Harstad; – linebåten Sula fra Møre, en stålbåt på omlag 90 fot. Skipperen, Kjell Lorgen, hadde tatt kontakt med politikammeret. Han hadde fått med seg at politiet så etter et stålfartøy som kunne ha kollidert med Utvik Senior. Han hadde ligget utfor Senja, sør og litt innafor garnbåtene i Stordjupta. Han ønsket å bli sjekket ut av saka, gikk til Harstad og la til kai der søndag. Mandag morgen inspisert politiet skipet og konstaterte at det ikke var skader eller skrammer på baugen. De foretok avhør. De fikk vite at han hadde vært i kontakt med et par Senja-skippere midt på dagen forlisdagen. Han ønsket å få vite hvor det var best å sette lina. Han hadde snakka med Sigmund Fredriksen som anbefalte han gå til nordkanten av Fallbakkdjupta. Her satte han lina ca kl 18.00. Her lå han så og venta i nærheten av linebruket. Da det blåste opp i nitida seig han med sakta fart sørover og la seg i ly på sørsida av Senja. Lorgen viste posisjonene på kart og de ble notert ned i avhørsprotokollen.
En ide oppstår. Kanskje kunne det være Sula Sigmund Fredriksen har observert?
Media sirklet rundt politikammeret på jakt etter nyheter. Noe må ha sluppet ut. Harstad Tidende hadde sitt hovedkvarter bare få få skritt unna politikammeret. Nordlys hadde kontor i byen. Det samme hadde NRK. Media kunne også på egen hånd ha snust seg fram til at Sula lå ved kai og ville bli reinvaska.
Allerede i tirsdagsavisa konfronterer Harstad Tidende Sigmund Fredriksen med spørsmålet om det var Sula han så. Oppslaget deres dagen før hadde Sigmunds observasjon på topp, så det var naturlig å følge opp.
– Sula lå i en helt annen posisjon (…) Det var ikke den båten jeg så, slo Fredriksen kategorisk fast. Han mente også at båten han hadde observert var større. Kanskje mye større. «Dette er korrekt», forsikret Fredriksen. «Jeg har sett i en radar før».
Også Nordlys hadde en oppfølger på Fredriksen observasjon. Fredriksen framstår som brennsikker på at en kollisjon har vært skjebnen til Utvik Senior: «Intet menneske får meg til å endre den oppfatning at det er stort fartøy som rett og slett har rent Utvik-Senior i senk.» Nordlys gir spalteplass til en detaljert redegjørelse for observasjonen. På slutten av denne saka gjengir avisa informasjon fra politikammeret om Sula: «Vi får vite at en at en linebåt fra Ålesund i går morges meldte seg for politiet. Han antok at det kunne være hans båt som befant seg i forlisområdet og var blitt observert av radaren til Svein Roger. Men skipets bøker og undersøkelser ellers bekreftet at denne båten befant seg 12 til 17 mil fra havaristen», skriver avisa. Fredriksen ble i avissaka ikke spurt om Sula. Kanskje hadde Nordlys fått vite om Sula først etter intervjuet med Fredriksen var gjort og så ikke hadde tatt kontakt igjen.
Det hadde vært interessant å vært tilstede i Bakkens hode da han fikk avisene inn på skrivebordet. Bildet av Fredriksen var på forsida i Harstad Tidende. Overskrifta i Nordlys kunne vær vanskelig å svelge til morrakaffen: «Kollisjonsteorien om Utvik Senior forsterkes: – Intet menneske får meg til å endre syn». Men bladde han videre fikk han se at hans påstand om at Fredriksens observasjon var beviselig uskyldige Sula ble tatt for god fisk.
Hva gjorde Bakken? Av det som fulgte går det fram at han ikke uten videre aksepterte Fredriksens uttalelser. Han bet seg fast i Sula som reddende engel og kontakta lensmann Trulsen i Gryllefjord med anmodning om å sende over de nøyaktige kurser og posisjoner Svein Roger fulgte på tur inn.
Han fikk informasjonen han etterspurte og dagen etter hadde han og Trulsen en prat på telefon. Politiloggen gjengir innholdet i samtalen:
«Ut fra de opplysninger Trulsen kom fram med – hva angår kursen mk Svein Roger holdt inn mot land ca kl 20.00 (17.02) – er det mye som tyder på at de signal som ”Svein Roger” mottok på sin radar, stammer fra MK Sula. Båtene var på nevnte tidspunkt, nokså nær hverandre jfr, forklaringa fra skipperen på Sula.»
Jeg går ut fra det er Bakken som er arkitekten her. Det er han som sitter med informasjon om begge båter. Ingenting tyder på at Trulsen i Gryllefjord har fått tilsendt posisjonene til Sula. Men om konklusjonen nå skal offentliggjøres, at det var Sula Fredriksen hadde sett, kan det skape konflikt og oppstyr. Bakken har jo allerede erfart at Sigmund Fredriksen er en kontant mann i media.
Neste trekk er å innkalle Fredriksen til avhør. Svein Roger ligger til kai i Gryllefjord og lensmannsbetjent Wilsgaard går ombord. Vi er er kommet til onsdag i uka etter forliset.
Nå avhøret er avsluttet ringer Wilsgaard til Harstad. Det er eneste gang i denne saka at et avhør blir fulgt opp på denne måten. Det må være gjort klart at det er viktig.
I politiloggen blir det notert:
«Wilsgaard (…) meldte at skipperen ombord på Svein Roger nå har avgitt politiforklaring. Av forklaringen framgår at skipperen ikke utelukker at det var fiskebåten Sula han hadde radarkontakt med på turen inn fra fiskefeltet inn mot Gryllefjord, den 17.02, ca kl 20.00.»
Avhøret lå som vedlegg til kommisjonsrapporten. I følge politiloggen skulle det «framgå av forklaringa» at Fredriksen har snudd og nå ikke utelukker at det er Sula han har sett. Men jeg kunne ikke finne det. Jeg fant ingenting som uttrykte at Fredriksen nå ikke utelukket at det var Sula han hadde observert. Underlig. Kunne det likevel ha vært det inntrykket Wilsgaard satt igjen med og som han så hadde formidlet i telefonsamtalen med politikammeret?
Jeg ringte Wilsgaard og spurte . Nei, slik var det ikke. Han kunne ikke på noe vis kjenne seg igjen i notatet i politiloggen. «Jeg var klar over at Sula hadde seget sørover og ikke hadde noe med Sigmund sin observasjon å gjøre. Sigmund hadde sett et fartøy på veg nordover og det var en båt som gikk med god fart på denne kursen husker jeg (…) «Jeg kunne ikke ha drømt meg til å spørre om det var Sula han Sigmund så», sa Wilsgaard. Han hadde ikke tidligere vært presentert for notatet i politiloggen og hadde ikke hatt mulighet for å reagere på det.
Avhøret handla generelt om hva man fra Svein Roger hadde observert forlisdagen. Fredriksen hadde overhørt den siste meldinga fra Utvik-skipper Ole Abelsen på VHFén og gjorde rede for innholdet. Og han fortalte at hadde snakka med Sula i totida og tipsa møre-skipperen om hvor han kunne sette lina.
Fredriksen mente han visste hvor han hadde Sula. Men ved politikammeret i Harstad forutsatte de at han ikke visste. Notat fra telefonsamtalen mellom Trulsen og Bakken inneholder ei forklaring på hvordan Fredriksen kunne forveksle linebåten Sula med fartøy på kollisjonskurs:
«Når Fredriksen tidligere har avvist teorien om det kunne dreie seg om Sula, kommer det av radiokontakten disse båtene imellom tidligere på dagen. Sula skulle – etter de opplysninger som da fremkom – vært på et annet sted på feltet».
I avhøret står det at Sula ikke var Fredriksens tanker da han hadde et fartøy på kryssende kurs. Naturlig nok. Hvorfor skulle et fartøy på marsjfart mot nordøst få han til å tenke på Sula når gikk ut fra mørebåten lå ved linebruket sitt sør for han?
Sigmund Fredriksen var en av første jeg tok kontakt med etter at jeg var satt i gang av Karstein. Vi snakket sammen i flere omganger. Han fortalte at han aldri fikk vite posisjonene til Sula. Han kjente heller ikke til at politikammeret i Harstad fortolka avhøret med Wilsgaard som at han nå ikke utelukket at det var Sula han hadde sett. Dersom han hadde fått informasjon om Sulas posisjoner ville han øyeblikkelig ha avist at det var Sula han så på radaren. Det stemte ikke med det han hadde observert.
Jeg fikk høre oppsiktsvekkende ting fra Sigmund Fredriksen som forsterket mitt inntrykk av at politiet hadde bestemt seg for fjerne alle spor av kollisjonskandidater. Det vender vi vil tilbake til i et seinere kapitel.
Egentlig er det uten betydning om Fredriksen var blitt spurt, eller ikke spurt om Sula og også likegyldig hva han svarte. Det var politiets jobb å vurdere det bevismaterialet som var samlet inn. Hadde de sett på kurser, posisjoner og tidspunkter ville det ikke vært rom for tvil. Det kunne ikke vært Sula Fredriksen hadde observert.
Det var ikke vanskelig å se. I kommisjonens rapport lå forklaringa til både Fredriksen og Lorgen som vedlegg. Det var for meg bare å finne fram kartet og slå fast at Sula aldri hadde kryssa Svein Rogers kurs og at Sula på den tida Svein Roger hadde sett fartøy i marsjfart lå Sula stort sett i ro. Svein Roger hadde sett et fartøy forsvinne mot øst-nordøst langt unna alle de posisjoner som var notert for Sula.
Jeg tenkte meg at kommisjonen ikke hadde sett så nøye på det. At den bare gikk ut fra at siden forsvaret hadde fastslått at det ikke fantes båter i forlisområdet, så måtte Svein Rogers observasjon ha en naturlig forklaring som flyttet den ut av dette området. Men nei: «Vi plottet fartøyet med kurs, tid og avstander og fant at det var usannsynlig at denne båten skulle ha kollidert med «Utvik Senior», sa Dahle da ny gransking var satt i verk i 2003 . Jeg skulle gjerne ha sittet ved bordet med Dahle, brettet ut kart, plottet inn posisjonene for Sula og for Utvik-Senior, sett på kurs, tidpunkter og avstander, og så skulle han ha fått forklart meg hvordan han kom fram til at Svein Rogers observasjon var Sula. Han ville ikke kommet heldig fra det.
Igjen var Harstad Tidende langt framme i skoene. Undersøkelser av skipstrafikken gjør at politiet «regner det som lite sannsynlig at forliset har skjedd etter en kollisjon», skriver avisa dagen etter avhøret med Fredriksen. Men en slik konklusjon kan ikke trekkes uten å avlegge Fredriksens observasjon en ny visitt. Til det har den fått for mye oppmerksomhet. Det må forklares hvorfor den ikke lenger er aktuell. Harstad Tidende skriver:
«Politet har i samarbeid med skipperen på Svein Roger, som fredag kveld observerte en båt på radaren som lå på kollisjonskurs med Utvik Senior, kommet fram til at det godt kan ha vært Ålesund-båten Sula. Skipperen på denne båten ble tidligere i uka avhørt og det er klart at den ikke har vært i kollisjon».
I samarbeid med politiet!? Politiets misbruk av Sigmunds forklaring hadde fått ei ny omdreining. Men det fungerte. Media bet på og godtok at kollisjonsteorien var svekket.
Meldinga fra Reitan utgjorde vendepunktet og når Sigmunds observasjon var blitt skjøvet til side, var den eneste alvorlige hindringa borte. Bakken følte vel at han nå hadde et grunnlag for å gå vekk fra tidligere uttalelser og pakke ned kollisjonsteorien for godt. Logikken er grei. Kollisjon krever to parter. Dersom man kan bevise at Utvik-Senior var alene i forlisområdet må kollisjonsteorien legges vekk. Da spiller det ingen roller hva vrakdeler gir inntrykk av. Kollisjon er logisk umulig.
20. februar het det fra Bakken: «Kollisjonsteorien må tas alvorlig» . Intervjuet var sannsyneligvis gjort før han fikk meldinga fra Reitan. 21. februar er han langt mer forbeholden: «Politiet utelukker ikke teorien om en kollisjon» Han redegjør: «Forsvaret opplyser at det ikke har vært registrert verken norske eller utenlandske marinefartøyer eller andre fartøyer i området på tidspunktet for Utvik Seniors forlis, i følge de plottinger man har gjort. Dersom det dreier seg om en utenlandsk større båt, så skulle denne ha ført los. Ingen losstasjoner kan melde noe posiitvt om dette» . 24 februar er snuoperasjonen fullført. Overskrifta i Aftenposten fastslår: «Utvik-Senior neppe pårent»: «Politiet i Harstad regner det for lite sannsynlig at Utvik Senior forliste etter en kollisjon» .
Det ukjente fartøyet på Grimsbakken
Så dukka den ukjente tråleren på Grimsbakken opp. Bakken var tilbake i samme knipa. Her var det etablert at forsvaret hadde oversikt og at det ikke fantes fartøy som kunne ha vært i nærheten av Utvik-Senior på forlistidpunktet. Og så viste deg seg at fantes et fartøy som forsvaret visste om. Som de ikke visste om? Var rutiner fulgt var tråleren på Grimsbakken notert i loggbøkene til både bruksvakta og kystvakta. Både bruksvakt og kystvakt var klar over fartøyets eksistens.
Og dessuten var det fiskere som hadde gjort visuelle observasjoner. Fartøyet så ut som tråler. Den hadde trålen uten. Den hadde ødelagt garniler og ble rapport til bruksvaktskøyta Aarvak, som igjen ga beskjed til Kystvakta før skøyta la i veg mot Grimsbakken for å ordne opp. Bruksvakta hadde som oppgave å følge opp regelverk og konflikter på fiskefeltet. En tråler i trålfri sone. Hva gjorde det der?
Grimsbakken er det garnfeltet som ligger lengst aust i Stordjupta. Det ukjente fartøyet kunne ikke være identisk med Sigmund Fredriksens observasjon. Den radarekkoet kom fra vest ut Andfjorden. Dette var et annet ukjent fartøy. Måtte kollisjonsteorien hentes fram igjen?
Politetkammeret i Harstad fikk kjennskap til det ukjente fartøyet 25 februar da de fikk oversendt avhøret av skipperen på bruksvaktskøyta Aarvak fra politikammeret i Tromsø. Det var Aarvak som hadde fått oppdraget med å sjekke ut tråleren. Men da de nærmet seg Grimsbakken måtte de avbryte på grunn av stormvarsel og gå til havn. De oppnådde ikke visuell kontakt.
Det er ikke mulig å registrere noen oppfølging fra politikammeret. Det ble ikke satt i gang virksomhet for å identifisere det ukjente fartøyet på Grimsbakken. På dette tidspunktet hadde politimesteren akkurat konferert med den nyoppnevnte formannen i granskingskommisjonen, Halvdan Fulgeberg. De var enige om kommisjonen heretter skulle overta alt arbeid i forbindelse med ulykka. Skulle politiet foreta videre etterforskningsskritt måtte det være på anmodning fra kommisjonen, eller i samråd med kommisjonen. Det lå i kortene at man ikke anså dette nødvendig slik status var i øyeblikket. Man forutsatte at det skulle bare dersom det kom fram nye opplysninger. Tråleren på Grimsbakken ble tydeligvis ikke oppfatta som en ny opplysning vesentlig nok til å utløse etterforskningsskritt.
Neste gang den dukker opp er når skipper på fiskebåten Nordfangst fra Gryllefjord, Karl Henrik Utvik, er inne til politiavhør er 9. mars. Han ønsker å opplyse om den utenlandske tråleren. Han er opptatt av at ingen vet hvor den har vært på forlistidspunktet. Han påpekte at det ikke hadde noe på Grimsbakken å gjøre da det lå i trålfri sone. Han ville ikke se bort fra at akkurat denne tråleren kunne ha vært på kollisjonskurs med Utvik-Senior på den tida forliset sannsynligvis hadde funnet sted. Han hadde ikke sjøl vært i nærheten av fartøyet, men hadde overhørt VHF-samtalen der bruksvakta ble tilkalt.
Det var skipper Reidar Sørensen på Senjasund som hadde tilkalt bruksvakta. Han ble avhørt først 17. mars. Han fortalte at det ukjente fartøyet hadde gått fram og tilbake på skiftende kurser. Han mente det så ut som en fabrikktråler fra det vest-tyske Pickenpack-rederiet. Picenpack-trålerne var beryktet . Noen få år tidligere hadde et skip fra det vest-tyske rederiet Pickenpack pløyd gjennom garnfeltet og ødelagt bruk for store verdier. Et annet fartøy fra samme rederi hadde stukket av fra skipsvakta etter å ha krenket norsk territorialfarvann. Derfor var det kanskje ikke så rart Sørensen antok at den ukjente tråleren som ødela garniler var en vest-tysker. En viss likhet måtte det være. På morran hadde et Orion-fly passert Grimsbakken og også registrert fartøyet som vest-tysk.
Til sist i avhøret fortalte Sørensen at den garnbåten som sist hadde sett tråleren var Sundskjær fra Sommarøya. Det var kl 18.00.
Nå setter politikammeret seg i bevegelse. Samme dag tar de kontakt med kystvakta hovedkvarter og ber om oversikt over vest-tyske trålere. Det er ikke mulig å se av politiloggen at dette har skjedd i samråd med kommisjonen, slik det var forutsatt. Politiloggen forteller ikke om kontakt mot kommisjonen. Svar fra kystvakta kom omgående. Ingen vest-tyske trålere fisket utenfor Senja på denne tida. Det opplyses at 8 britiske trålere befant seg på Mulegga. Det blir foreslått at «det ukjente fartøy iakttatt av R. Sørensen kan være en av disse engelske trålerne». Men Mulegga er ikke Grimsbakken. Mulegga ligger nesten en times gange xxx lenger vest og nord for Grimsbakken. Og Sørensen sa ingenting om at fartøyet lignet på en engelsk tråler. Det er ikke mulig å se at dette sporet med engelske trålere blir fulgt opp.
Så 05. mai, i det siste av avhørene med skippere som hadde vært på feltet sammen med Utvik-Senior, forteller skipper Steinar Berntsen på Berntsen Senior fra Senjahopen at han hadde vært så nært den gråmalte tråleren i Grimsbakken at han «tydelig kunne se den med øynene». Han mente den liknet på de russiske fabrikktrålerne.
Men hva med garnbåten som hadde hatt siste kontakt med tråleren, Sundskjær fra Sommarøya. Hva mente skipperen her om nasjonalitet? Det viste seg at han aldri hadde blitt avhørt. Jeg sjekka med noen av skipperne jeg kjente og fant ut at han het Henry Solbakken. Jeg fikk fatt i han på telefonen. «At det var en russertrålar, ja det er eg sikker på,” sa Solbakken. «Overbygget var stort og lå midt på båten. Han var tverr atte i speilen og han hadde tråldøra.» På det nærmeste var det 300 meter fra Sundskjær og det ukjente fartøyet. «Han var godt over femti meter lang. Ja, kanskje mellom 60 og 80 meter», anslo Solbakken. Solbakken hadde sett denne typen skip flere ganger tidligere, ikke utafor Senja, men på Finnmarka. De oppførte seg akkurat som det ukjente fartøyet på Grimsbakken; «lå og seig imella» uten trålvaiere ute: «Vi prata i hva de kunne gjøre der og var inne på at det kunne være spionskip. Det var vanlig at vi så russiske skip som ikke var i arbeid». Et av kjennetegnene på de russiske båtene var at de hadde ”en dunge med pinna opp i luften alle veier», fortalte Solbakken, men han kunne ikke huske spesifikt om båten på Grimsbakken var utstyrt med spesielt mange antenner.
Det var Svein Rogers observasjon som satte i gang leitinga etter et fartøy som kunne ha kollidert med Utvik-Senior. Men fartøyet på Grimbakken måtte være like aktuelt, eller kanskje mer aktuelt som kollisjonskandidat. Det meste tydet på at forliset hadde skjedd innafor firemila, i norsk territorial farvann. Om et russisk spionskip hadde vært her inne var det en alvorlig grensekrenkelse. Og ærendet ville være del av en operasjon som skulle hemmeligholdes. Skipet ville ha alle motiver for å stikke av.
Grimsbakken var et område hvor det gjerne lå russiske spionskip kamuflert som trålere, men tettpakka med elektronikk, såkalte ELINT-trålere, fortalte tidligere sjef for Kystvakta, Torstein Myhre til Nettstedet Utvik Senior i 2002. ELINT-trålere lå i forbindelser med øvelser ofte på Grimsbakken hvor det var spesielt gode radiosignal og hvor firemlia gjør en bøy innover. Etter beskrivelsen fra Solbakken mente Myhre at det ukjente fartøyet både så ut som og oppførte seg som en ELINT-tråler. I sin forklaring for kommisjon nr 2 i 2004, forklarte Robert Helseth, som i 1978 var sjøkommandør ved Forsvarskommando Nord-Norge, at russiske spionskip «ofte frekventerte» Grimsbakken. Det samme fortalte skipperen på bruksvaktskøyta Aarvak i sitt vitnemål for kommisjon 2.
Tråleren på Grimsbakken burde ha utløst minst like iherdige bestrebelser på identifikasjon som Svein Rogers observasjon hadde gjort.
Igjen: Hva tenkte politimester Bakken? Var ikke det ukjente fartøyet på Grimsbakken et grunnskudd for forsvarets påstand om at det ikke fantes uidentifiserte fartøy som kunne ha vært involvert i kollisjon? Enten hadde ikke forsvaret den oversikten over farvannet som de ga utrykk for. Eller de holdt tilbake informasjon.
Det siste virket på meg som kanskje mest sannsynlig. Fartøyet på Grimsbakken ville ha krøpet fram og tilbake som en lysende prikk på skjermen på Reitan i mange timer. Det skulle vært loggført. Alle sikre observasjoner skulle loggføres . Om det mot formodning ikke var loggført, var det underlig om det personellet som overvåket skjermen ikke kunne huske det når Reitan ble kontakta av Senja politikammer knapt to dager etter forliset med spørsmål om hva de hadde observert forliskvelden.
Når Bakken valgte å overse det ukjente fartøyet og lot det støve ned i mappene på politikammeret kunne det være i et håp om at det skulle bli glemt, at fiskerne hadde slått seg til ro med forsvarets forsikring om at det ikke fantes noe skip Utvik Senior kunne ha kollidert med; – at dilemmaet på det viset ville forsvinne.
Sikre i sin sak
Men fiskebåtskipperne på yttersida av Senja ga seg ikke. De holdt fast ved at det måtte ha vært en kollisjon. Politiavhørene som ble gjennomført i mars ga dem mulighet for å gi uttrykk for oppfatninga. Det var kanskje ikke helt på sin plass å la skipperne få utbre seg om sine meninger om forlisårsak i avhørsprotokollen. Det skulle vel egentlig bare bidra med sine observasjoner og ikke sine resonnementer. Jeg undres på om dette kunne være en indirekte mulighet for politibetjenten som gjennomførte avhørene, Olav Arne Wilsgaard, til å få fram sin mening om saka. Han sørga i alle fall at det den samstemte vurderinga fra fiskebåtskipperene er dokumentert for ettertida:
«Etter de funn som er gjort etter Utvik-Senior vitnet bestemt fremheve at båten er gått i senk». (Andreas Frantzen, skipper på Senjaland)
Etter de funn som er gjort etter Utvik-Senior vil vitnet framheve at båten er blitt rent i senk av en annen båt.
Karl Henrik Utvik, skipper på Nordfangst
”… vitnet ser bort fra at det er sjøen som har brutt ned Utvik Senior. Han vil heller tro at det er kollisjonsteorien som er den riktige.”
Johan Lorentzen, skipper på Lutnes
«Vitnet mener bestemt at Utvik-Senior er pårent av en større båt eller at det har vært en eksplosjon ombord»
Idar Simonsen, skipper på Nontind
«Vitnet mener bestemt at at Utvik-Senior er pågått av en stor båt eller at han har gått på et sprenglegeme»
Gunder Johansen, skipper på Medfjordværingen
”Vitnet mener Utvik er gått ned av en større båt og slått i stykker så fort at han ikke har fått tid til å rope på assistanse i senderen. Utvik ble regnet for å være en god båt. Det var ikke vær denne dagen til å forlise en slik båt.”
Svein Tobiassen, skipper på Tor Inge
«Vitnet tror bestemt at Utvik-Senior er pågått av et større fartøy og kjørt direkte i senk slik at den ikke hadde mulighet for å ta kontakt over senderen»
Edmund Strøm, Skipper på Stig Magne
”Vitnet mener bestemt at Utvik er pårent av en større båt. Det har skjedd så hurtig at skipperen ikke har hatt mulighet for å tilkalle hjelp”.
Jack Johansen, skipper på Medfjordbuen, i politiforklaring Juni? 1978
”Etter den posisjon hvor blåsene med masterstagene ble funnet er det klart at båten ikke gikk på fallene. Det nærmeste teorien vitnet mener om forliset, er at det har foregått en kollisjon mellom Utvik og et større fartøy. Noen teori om nedising eller at uværet har forlist Utvik Senior vil vitnet se helt bort fra”. Jan Mikalsen, skipper på Leiranger, i politiforklaring Juni? 1978
«Vitnet er temmelig overbevist om det ikke er sjøen som har forlist Utvik-Senior, heller ikke at han var nediset slik at han har tippet rundt. Den eneste mulighet etter de vrakdelene som er funnet, er at Utvik-Senior har vært i kollisjon med et annet fartøy. På grunn av det bare er funnet vrakdeler fra midskips og bakover på styrbord side er det sannsynlig at han er pågått på styrbord side».
Steinar Berntsen, skipper på Berntsen Senior
Og så til slutt må også Henry Solbakken få muligheten. Han som aldri ble avhørt. Her er hva han sier til Dagbladet i i april 2002, dvs før kommisjon 2 er kommet med sin konklusjon:
«Jeg har sett vrakdelene og er ikke i tvil om at årsaken til forliset var en kollisjon på åpent hav»
Hvordan kunne fiskebåtskipperne være så sikre i sin sak? Jeg spurte Sigmund Fredriksen. «Det gikk jo ikke an at Utvik-Senior hadde gått i ett fall og så kom rekende som pinneved ti-tolv timer etter. Det utelukka vi», sa Sigmund. Han mente sjøen ville trengt meir tid på å knuse en båt på dette viset og vrakrestene i sjøen derfor ville vært mer spredt når vrakdeler ble skilt fra skroget over en lenger tidsperiode. «Når vi så på vrakrester fra innredninga i rommet og innredninga i lugaren atte, var det bare to ting som knuse en båt slik på kort tid. Det var kollisjon eller eksplosjon».
Det var Sigmund Fredriksen som opprettholdt trykket fra fiskerne i media. «Kollisjonsteorien står fortsatt ved lag», sa Sigmund til Nordlys 2. mars . Han pekte på at det ikke behøvde være det fartøyet han hadde observert på radaren som hadde rent Utvik-Senior i senk . Han vendte oppmerksomheten mot det ukjente fartøyet på Grimsbakken: «Dette fartøyet, som ikke hadde noe i trålfri sone å gjøre, oppførte seg nokså merkelig og syntes ikke å noen bestemt kurs. Vi greidde ikke å identifisere båten, men den liknet mye på en av de tyske båtene. Vi har forsøkt å etterlyse denne båten, men hittil uten resultat. Fabrikktråleren ble sett bare tre timer før Utvik Senior hadde den siste samtalen med land.»
Egnet til å avspore havarikommisjonens arbeid
Det er da Forsvaret får nok av pratet om kollisjon. De har jo gitt klart beskjed om at det ikke fantes noe fartøy der som Utvik-Senior kan ha kollidert med. Leder ved sjøoperasjonstjenesten ved Reitan, Ole Kristian Thomesen, ble intervjuet i Nordlys 7. mars. Han sparer ikke på kruttet. Ingressen er dekkende:
«Forsvaret avviser blankt teorien om at «Utvik Senior» har gått ned etter å ha kollidert med et annet fartøy.»
Thomesen mente teorien «virket grepet helt ut av lufta» og «syntes å være konstruert av folk som nødvendigvis må ha en forklaring, selv om det egentlig ikke finnes grunnlag for å påstå noe som helst». Den «var bare egnet til å avspore havarikommisjonens arbeid.» Og hvem vil vel ha det på seg? At de forstyrret arbeidet med granskinga. Beskjeden er klar nok. Nå er det på tide at de som forfekter kollisjon holder stilt.
Så ble han spurt om hvilken alternativ teori forsvaret hadde. Han har nettopp sagt
at det ikke var grunnlag for å påstå noe helst og at teorier var konstruert av folk som nødvendigvis måtte ha en forklaring, men har likevel en teori klar: «Jeg tror mest på at «Utvik Senior» ble slått i stykker i fallene.» Thomesen mente Utvik-Senior «har mistet oversikten over hvor den befant seg eller og har gått mot land lenger sør enn den burde vært» eller den har kantret og drevet inn sørover inn i fallene.
Forsvaret la ikke bare kollisjonsteorien død. Thomesen var også den første til å legge fram det som senere skulle bli havarikommisjonens konklusjon.
Kontr.admiral Robert Helseth ved Forsvarskommando Nord-Norge ga sitt bidrag i det som stygt lignet en kampanje mot kollisjonsteorien. Til avisa Tromsø ga han uttrykk for at forsvaret ikke ”har noen tro på teorien kollisjon” men har tro på at «noe finnes i fallene»: ”Alle radarmeldinger tatt i betraktning, så kan det ikke har vært noe stort stålfartøy utenfor Senja annet enn det som er sjekket”.
Hjalp kampanjen? «Fiskerne heller fortsatt til kollisjonsteorien», slo Nordlys fast 27. mars. Men de viktige spørsmålene var hvem som ble trodd i opinionen, fiskere på den ene sida, eller forsvar, politi – og etterhvert kommisjon – på den andre, og om fiskernes vurderinger ble fanget opp av granskingskommisjonen.
På eget skrivebord
I Nordlys-artikkel hvor Thomesen blankt avviser kollisjon opplyser kommandørkaptein Reidar Stolpestad at heller ikke fiskerioppsynet, dvs bruksvakta, hadde gjort «observasjoner av interesse». Han var sjef for Kystvakta, han ledet operasjonene til bruksvakta. Hvordan var dette mulig? Det ukjente fartøyet på Grimsbakken var notert i loggbøkene bruksvaktfartøyet Aarvak og kystvaktfartøyet Fram. Var ikke denne observasjonen av interesse?
Det finnes to alternativer. Det første tilnærmet utenkelig; – skulle forsvaret hadde gått ut med erklæringer om et farvann fritt for kollisjonskandidater uten ha å undersøkt i loggbøkene til egne fartøyer? Hadde de tatt forespørselen om å være til hjelp i oppklaringa av et forlis hvor ni mann omkom, så lite seriøst?
Stolpestad trengte sannsynligvis ikke en gang å konsultere loggbøker for bli oppmerksom på det ukjente fartøyet på Grimsbakken. Ble rutinene fulgt kunne han ta en kikk på eget skrivebord. Meldinga om tråleren på Grimsbakken ville gå direkte til han og det ville være påkrevet at han forholdt seg til den. I sin redegjørelse for kommisjon 2 i 2003 fortalte Stolpstad at han ville bli varslet av bruksvakta dersom trålere kom for nærme fiskernes faststående bruk. I et slikt tilfelle ville han varsle et kystvaktfartøy og be det om å dra til stedet, opplyst han. Samtidig ville han informere sjøoperasjonssenteret, hvor Thomesen var sjef, om episoden. Både Bruksvakta og Kystvakta rapporterte rutinemessig alle fiskefartøy de observerte, både innenlandske og utenlandske. «Hvis et bruksvaktfartøy hadde observert utenlandske fartøyer ville dette sikkert blitt videreformidlet til vitnet», heter det i protokollen fra Stolpestads vitnemål.
Den andre alternativet er at Stolpestad, Thomesen og Helseth var klar over fartøyet på Grimsbakken, men at de ikke fant observasjonen «av interesse» i forhold til kollisjon. Da måtte de ha identifisert fartøyet og ha kunnskap om at det ikke befant seg i nærheten av forlisområdet på forlistidspunktet. De måtte i såfall ha et motiv for å ikke ville dele denne kunnskapen med politiet, med kommisjonen og med allmennheten.
Men det var ikke dette Helseth og Thomesen ga uttrykk for da jeg intervjuet dem for Nettstedet Utvik-Senior i 2003. Thomesen stilte seg fullstendig uforstående til hvordan forsvaret kunne ha oversett tråleren på Grimsbakken. Han bedyret at han den gang ikke hadde kunnskap om den. Samtidig erkjente han at den lå midt i sektoren for Hillesøy-radaren og ville være tydelig til stede på skjerm på Reitan. «Hele dette virker underlig. Det må være noen som ikke har gjort jobben sin», mente Thomesen nå.
Robert Helseth fortalte at han først fikk kunnskap om tråleren på Grimsbakken i et møte med fiskerne i Gryllefjord utpå sommeren. «Vi hadde ingen interesse av å hemmeligholde noe. Det vi visste sa vi», forsikret Helseth. Jeg burde spurt han om hvorfor han ikke tok affære når han fikk høre om tråleren. Med det visste han jo at forsvaret hadde ført politi og granskingskommisjons bak lyset, da de erklærte farvannet fritt for uidentifiserte fartøy.
Forsvaret skulle vært under etterforskning
Da forsvaret brøytet seg med brystkassa først inn den offentlige debatten skjøv de sin autoritet inn på et felt der den ikke hørte hjemme. Det var politi og havarikommisjon som var satt til å undersøke forliset, ikke forsvaret. Det eneste forsvaret legitimt kunne bidra med i Utvik-Senior saka var de observasjoner de har gjort. Det korrekte ville vært at dette ble overlevert de ansvarlige for etterforskninga og at det var politiet som holdt media orientert. Forsvaret hadde interesser og virksomhet inn i forlisområdet. De burde holde lav profil og i alle fall ikke forsøke å påvirke etterforskninga gjennom å avvise eller fremme teorier.
Forsvaret skulle vært under etterforskning. Politimester Bakken visste om det uidentifiserte fartøyet på Grimsbakken. Han visste at forsvaret hadde fartøyet notert i sine loggbøker. I det forsvaret gikk ut og forsikret at det ikke fantes noen fartøyer i området, måtte han være klar at de holdt tilbake informasjon. Han burde han sendt egne etterforskere til Reitan for å avhøre de som satt ved skjermene og det personellet som kunne ha informasjon om skipets identitet. Det hadde sjølsagt blitt et helsikes bråk. Men dette ville vært et etterforskningstiltak som kunne brakt fartøyet som forsvant i mørket fram i lyset. Politiet sitter ikke med instrukser som sier at forsvaret skal skånes i oppklaringa av kriminalsaker. Sjølsagt kunne forsvaret ha instruert sine mannskaper om å holde kjeft og vist til hensynet til nasjonal sikkerhet. Men likevel, et slikt etterforskningsskritt ville ha gjort at vi ikke i dag sitter med dette paradokset: Politiet visste om fartøyet på Grimsbakken. Politiet visste at forsvaret hadde kunnskap om det. Likevel godtok politiet forsvarets forsikring om at det ikke eksisterte.
Politiet hadde, samme dag som fartøyet på Grimsbakken dukket opp i avhør, inngått en avtale med granskingskommisjonen om den skulle overta alt videre arbeid med forliset. Kanskje lente de seg tilbake og ventet på at kommisjonen skulle komme på banen? Men kommisjonen forutsatte, som vi har sett, at alt vedrørende fartøyobservasjoner var avklart før den ble nedsatt. Kollisjonssporet peker mot ei kriminell handling. Alt som kan medføre straffeansvar er det politiets sak å etterforske. Det ukjente fartøyet på Grimsbakken aktualiserte kollisjonssporet. Da kunne ikke politiet overlate til kommisjonen å vurdere om det skulle iverksettes nye etterforskingstiltak.
I strid med fiskemetode
Første gang jeg møtte på det ukjente fartøyet på Grimsbakken var da jeg i 1997 åpna kommisjonens rapport. Her er det omtalt som «antakeligvis vest-tysk» tråler. Uten å vite hvor dette fartøyet befant seg på forlistidspunktet, kun ut fra en antakelse om det var en vest-tysk tråler, avskriver kommisjonen den som kollisjonskandidat. Den ville ikke gått lenger inn i mot land fra Grimsbakken, inn mot det aktuelle forlisområdet, fastslår kommisjonen. Det ville være «i strid med fiskemetode og sjømannsmessig praksis».
Jeg stirret lenge på denne argumentasjonen. Jeg hadde vanskelig for å tro det jeg så. Jeg ble igjen inderlig forbitra. Det eneste man visste om fartøyet var at det hele dagen hadde opptrådt i strid med fiskemetode og sjømannsmessig praksis. Det hadde oppført seg som et spionskip.
Ikke lenge etter at jeg i 1999 hadde fått den første kommisjonens rapport på bordet var jeg i riksarkivet på oppdrag for Brennpunkt-redaksjonen og hentet mappa med dokumenter fra kommisjonens arbeid. Her fikk jeg nok en sjokkarta opplevelse. Her lå det telegram fra Interpool, og her lå meldinga fra Kystvakta som fortalte at det ikke fantes vest-tyske trålere utafor Senja i den aktuelle perioden.
Kommisjonen visste! Eller; – kommisjonen måtte vite, at tråleren ikke var vest-tysk. Det var ikke snakk om kommunikasjonssvikt mellom politi og kommisjon. Kommisjon satt med bevisene. Hadde ikke kommisjonen satt seg inn det materialet den hadde mottatt om Grimsbakk-trålerens identitet? Hvor skjødesløse var det mulig å være. Igjen dette spørsmålet: Bare faktisk eller også bevisst forledelse?
Med antakelsen om at en vest-tysk tråler ikke ville gå inn mot land fra Grimsbakken hadde kommisjonen tømt lista over kollisjonskandidater. Den kunne slå fast: «Det er ikke påvist noe fartøy eller objekt som kan ha kollidert med «Utvik-Senior».” Kollisjon som forlisårsak ble betegnet som «svært lite trolig».
Mener derfor
Lista over kollisjonskandidater tømt? Vent et øyeblikk. Hva med Sula? Hvordan håndterer kommisjonen Sula? Kommisjonen satt med både Lorgen og Sigmund Fredriksens forklaringer. Den skulle gjøre et sjølstendig, sakkyndig arbeid. Den måtte oppfatte at det ikke var Sula Fredriksen hadde observert på veg inn i forlisområdet.
Slik kvittet den seg Fredriksens observasjon av fartøy på veg inn i forlisområdet:
«Fiskeskipper Sigmund Fredriksen var på vei til Gryllefjord fra Stordjupna med “Svein Roger” havarikvelden. Han observert et fartøy med kurs mot havariområdet på radar kl. 19.30. Fartøyet gikk NØ-over, se vedlegg 2 . Skipper Kjell Logen på “Sula” har forklart at han kl. 18.10 begynte å sette line fra posisjon N 69° 28′ Ø 16° 38′. Etter settingen ventet han i området til kl. 21.15. Da frisknet vinden, og det begynte å snø kraftig. Han snudde da, og gikk sørover,se vedlegg 20 .”Sula” har beveget seg innenfor dette aktuelle området i forbindelse med settingen og etter dette. Kommisjonen mener derfor at det er “Sula” som skipper Sigmund Fredriksen har sett på radaren.»
Kommisjonen mener derfor. Ved å putte inn ett «derfor» skaper man et inntrykk av at det finnes et sammenhengende resonnement: – av at de framlagte premisser logisk fører til slutningen. Men det som står her gir ikke mening. Hva er «det aktuelle området» ut fra den problemstillinga som er gitt? Det aktuelle området må jo være det området som fartøyet Sigmund Fredriksens observerte har bevegd seg i. Og der har Sula ikke vært. Derfor må jo bety at Sula har vært på kurs mot havariområdet. Det stemmer ikke. Ville kommisjonen ha gjort sitt resonnement sammenhengende og gjennomskuelig, hadde den oppgitt Sulas kurser og posisjoner gjennom den perioden Svein Roger gjorde sin observasjon. Så kunne vi se om det stemte. Så kunne vi se at det derfor ikke var Sula.
Det var enda et forhold kommisjonen måtte tvinge på plass for å få Sula til å passe med observasjonen fra Svein Roger. Svein Roger hadde god radarkontakt med det fartøyet de hadde observert i over en halv time. Om dette fartøyet var Sula måtte jo Lorgen også ha sett Svein Roger på sin radar. Men i forklaringa til politiet i Harstad sier Lorgen at han ikke har observert andre fartøyer i nærheten i den aktuelle perioden. «Hadde det vært andre båter i området ville han med sikkerhet sett dem», heter det i avhørsprotokollen.
Det tror ikke kommisjon noe på. Kommisjonen mener at «Sula”s radar ikke fungerte tilfredsstillende under de rådende værforhold, spesielt p.g.a. ising og snøbyger, mens Svein Rogers radar må ha virket godt.»
Må ha. Jaha. Dette kjenner vi igjen fra historia om blåsene. Kommisjonen legger inn de forutsetningene den har behov for å få ønska fasit til å gå opp. Sula hadde to radarer med ulik rekkevidde. «Begge radarer var i gang»; står det i avhøret med Lorgen. Kommisjonen kunne ha kontaktet Lorgen og spurt om bakgrunnen for at han mente at radarene virket godt, om han kunne ha oversett at de var nediset, før de avfeide hans vitnemål.
Jeg kontakta Lorgen. Han var på havet undervegs til Grønland som skipper på autolineren Torita. Jeg fikk fatt på han på ei dårlig mobiltelefonlinje. Men han var klar nok: Nedisa radarer? «Det er jeg sikker på at de ikke var. Radarene virket utmerket hele vegen. Da vi gikk innover mot Harstad virka de helt fint og vi hadde ikke fjerna is», sa Lorgen. Han fortalte at de alltid hadde begge radarene på hele tida og var konstant på vakt. Dersom radarene var nedisa ville han ha merka det ved at ekkoet av land ble svekka. De ville reagert dersom de begynte å miste signalet fra land. Lorgen kan ikke erindre at Sula noen gang hadde problemer med nedising av radarene. De sto høyt plassert. Lorgen var forarget. Antagelsen om nedisa radarer var ei beskyldning om uforsvarlig sjømannskap. Og når det gjaldt snøbyger; – snøbygene ville virke på samme måte på radarene på begge båtene, Svein Roger og Sula.
Politi og kommisjon får det til så se ut som om de tilsynelatende tror på observasjonen til Svein Roger og at den tilsynelatende lar seg forene med at Sula er det fartøyet Svein Roger har sett og at Sigmund Fredriksen tilsynelatende deler dette synspunktet. Snedig, uten tvil! Er det også utspekulert?
Kollisjonskandidater tilbake på plass
Så var spørsmålet, hvordan ville den nye kommisjonen som var opprettet for å oppklare forliset se på fartøyobservasjonene. Den hadde ikke tilgang på ny informasjon, men får likevel på plass igjen både Svein Rogers observasjoner og Grimsbakk-tråleren som mulige kollisjonskandidater.
Kommisjon 2 konkluderer:
«Den hastighet man fra Svein Roger har opplyst at ekkoet har hatt i tidsrommet man har observert dette, synes ikke forenlig med en hastighet Sula skulle forventes å ha hatt mens fartøyet ventet på å dra lina. Ut fra fartøyenes posisjoner, sannsynlige fart, tilbakelagte avstand og kurs i perioden, finner kommisjonen det lite sannsynlig at Svein Rogers observasjon kunne ha vært Sula.»
Kommisjon 2 kan derfor «ikke utelukke at det fartøyet som ble observert kan ha befunnet seg havariområdet på tidspunktet for forliset».
På samme måte finner kommisjon 2 heller «ikke å kunne utelukke at den ukjente tråleren (fra Grimsbakken) kan ha befunnet seg i havariområdet på tidspunktet for Utvik-Seniors forlis.
Ingen kritikkverdige enkeltvurderinger, sier Stortingsmelding 33, om arbeidet til kommisjon 1.
Etterforskningen avsluttet
To måneder etter forliset, tirsdag 18. april, blir loggen på Utvik-Senior saka ved politikammeret i Harstad avsluttet. LOGGFØRINGEN AVSLUTTET, står det, understreket ved at caps-lock tasten har vært holdt nede. Det er ikke lenger noen aktivitet fra politiet å loggføre.
Politiet og forsvaret har i samarbeid rensket farvannet for mulige kollisjonskandidater. Det er ingenting kriminelt bak ulykka. Det er ikke er en politisak.
Nå gjenstår det for havarikommisjonen å finne ut av havariårsak. Den starter ikke med blanke kort. «Kommisjonen la til grunn at det var gjort et grundig arbeid omkring skipstrafikken i området og fant ikke grunn til å foreta ytterligere undersøkelser,» sa medlem i kommisjonen, Emil Aall Dahle, i sin forklaring for kommisjon 2.
Da kommisjonen endelig kom til Senja i juli for å inspisere vrakdeler gikk det overflatisk og hurtig for seg. Å granske vrakdelene for å analysere hvordan skadene hadde oppstått var antakeligvis ikke så interessant, når man på forhånd hadde kunnet utelukke kollisjonsteorien. En kollisjon krever tilstedeværelse av mer enn ett fartøy.