Utdrag fra tekstutkast til “kanskje bokprosjekt”. Teksten er faktasjekket. Georg Blichfeldt, mai 2021

Når ingenting betyr høyst forskjellige ting

(….) (….)
«Etter en kollisjon av den type det kan være tale om ville trefartøyet “Utvik-Senior” antagelig ha sunket straks.  Det er ikke funnet noe vrak i det aktuelle kollisjonsområdet.»

Kommisjonen «konkluderer»: 

«Kommisjonen anser det (…) svært lite trolig av “Utvik-Senior” har kollidert med et annet fartøy i det aktuelle havariområdet.»


Leting i fallene
Ok! Når det blir brukt som argument mot kollisjonsteorien at det ikke er funnet noe vrak i det aktuelle kollisjonsområdet, da må man gå ut fra at det brukes på samme måte mot teorien om knusing i fallene når det ikke ble funnet vrak i aktuelle grunnstøtingsområdet.

Kommisjonen pekte ut fallene sør for forventa kurslinje, området Purkefallet – Meløya, som det aktuelle området for grunnstøting. Dette området ble saumfart av minedykkerne fra forsvaret. ”Sikten i sjøen var god”, skriver sjefen for dykkerne, Ottar Bernhard Olsen i sin rapport. Den lå som vedlegg til kommisjonsrapporten. Olsen beskriver i detalj  hvordan dykkene ble gjennomført. De dekket området ned til omlag 45 meters dyp: ”Det ble lett så mye omkring hver grunne at hvis Utvik-Senior hadde vært i berøring med denne grunn måtte man ha funnet spor etter dem (…) Slik søkene er foretatt ville man ha funnet selv en meget liten gjenstand”. 

– ”Det kan jeg gå god for”, bekreftet Dag Eliassen i intervju med Nettstedet Utvik-Senior. Han fungerte som nestkommanderende i minedykkertroppen og var den som kanskje gjennomførte flest dykk i søket etter Utvik-Senior. «Jeg tilstede i nesten alle perioder der det ble dykket. Vi var der i ukesvis.» Han husker at de hadde sikt helt ned til 60 meters dyp. Han var sikker på at om båten hadde gått på grunn her, ville det ha ligget vrakgods på innsida av fallene. Også her ble det lett. Dessuten ville dykkerne ha sett spor på bunnen der båten hadde gått på. Eliassen viste til sin erfaring som dykker: «Jeg har vært nede og kikket på en del grunnstøtinger. Jeg har vært dykker i militæret i tolv år og i Nordsjøen i tre år”. Eliassen følte seg sikker på at dersom båten hadde gått blitt knust i det området kommisjonen påsto at Utvik-Senior hadde gått på grunn, ville de være i stand til å påvise det. De fant ingenting.

”Da jeg hørte at kommisjonen konkluderte med grunnstøting lurte jeg på hva som foregikk. Jeg fikk det ikke til å stemme med den informasjonen jeg satt på”, sa Eliassen. 

Ja, hva foregikk? Kommisjonen plasserte forlisstedet der man størst sikkerhet kunne si at det ikke hadde funnet sted; – i det eneste området som var så grundig undersøkt at man med tilnærmet 100 prosent garanti kunne si at her hadde intet fartøy blitt knust.

Kommisjonen brukte fraværet av vrakfunn i det aktuelle området for kollisjon som et argument mot kollisjonsteorien. Men fraværet av vrakfunn i det aktuelle området for grunnstøting ble ikke anført som argument mot grunnstøtingsteorien? Dykkernes rapport er ikke nevnt med et ord. Den var henvist en skjult tilværelse som vedlegg. Ingen forhold som kan svekke grunnstøting som årsak til at fartøyet er blitt knust blir nevnt. Bortsett fra blåsene.

Her er kommisjonens konklusjon vedrørende de forlisårsaker som ville ført til knusing i fallene:

 Feilnavigering.

Ut fra de rapporterte forhold med ising, sterk vind, mørke, snø og grov sjø, og værfølsomheten hos fartøyets instrumenter (Decca og radar), anser kommisjonen feilnavigering med etterfølgende grunnstøting som en sannsynlig havariårsak.

 Stabilitetsmessige årsaker.

Ut fra de rapporterte værforhold med ising, sterk vind og grov sjø fra fartøyets babord side, anser kommisjonen kantring med etterfølgende drift av vraket inn i fallene som en mulig havariårsak.

Kommisjonen viser i sine vurderinger til at «det er foretatt en særlig grundig leting med sonar, magnetometer og undervannskamera i området der 5 blåser med påhengte fortøyningstrosser og diverse vrakgods ble funnet.»

Dette er interessant! Kommisjonen hadde med mye besvær fått det til at blåsene må ha drevet ut og nordover fra fra forlisstedet i Purkefall-Meløya. Mot stormen. Med andre ord, den antok at blåsene ikke lå der forliset hadde funnet sted. Hvorfor har den da konsentrert så mye av letinga her? Under ett heftig møte med Fiskarlaget i Gryllefjord i juli, haglet det kritikk mot leteinnsatsen. Fiskerne holdt fortsatt på kollisjon. Det kom til et slags kompromiss, hvor man ville dele leteinnsatsen mellom grunnene og området hvor blåsene ble funnet.

Kommisjonen ga kanskje bare etter for det som ble oppfatta som «en fiendtlig stemning», men trodde fortsatt på kjerringa-mot-straumen. Den ga drift-med-stormen antakelsen en reelle sjanse. Den lette ikke bare i området der blåsene ble funnet men også atskillig lenger ut. Det samsvarer med en antakelse om at blåsene har drevet med stormen en stund før de har hektet fast. 

«Særlig grundig» sier kommisjonen om letinga i dette området. Det gir inntrykk av at letinga her har vært grundigere enn i andre områder; – grundigere enn i det aktuelle grunnstøtingsområdet. Det kan umulig være tilfelle. Det finnes vel ingen letemetode etter vrak som dengang var mer grundig enn systematiske søk med dykkere så lenge disse hadde god sikt. Det andre utstyret som ble brukt hadde ikke tilnærmet samme pålitelighet. Og det aktuelle området for grunnstøting er mye mindre enn det aktuelle området for kollisjon. Så da må letingen i det aktuelle grunnstøtingsområdet være «mer enn særlig grundig». Men det får vi ikke høre noe om. 

Kommisjonen kommer til slutt med hvilke erfaringer man trekke med hensyn til sikkerhetsarbeidet i fiskeflåten: Radar-antenner og decca-antenner bør beskyttes mot ising. Ising må tas i betraktning når stabilitet beregnes. Fjerning av is må begynne så tidlig som mulig.

Det uforsvarlige sjømannskapet ble gnidd inn: Hadde ikke skipper og mannskap på Utvik-Senior sjøl navigert båten inn i fallene, så hadde de unnlatt å reagere på nedising ved å sørge for å fri skuta fra ispanseret. Det forelå ingen kunnskap om at Utvik-Senior hadde vært nedisa.