Derfor

Hvorfor måtte det gå 25 år? Derfor …

Hvorfor måtte det gå 25 år før konklusjonen som fortalte at Utvik Senior var rent i senk kom på plass?

Når allepoliti, letemannskaper, fiskere, etterlatte – rett etter forliset var enige om at alt talte for at båten hadde vært utsatt for en kollisjon?

Når vrakrestene som drev i land dagen etter forliset fortalte at båten var totalt knust på kort tid. Flakene fra skutesida så ut som nærmest skåret ut med kniv eller presset ut med voldsom kraft. De bar ikke preg av å være malt i stykker mot skjærene.

Når et knippe blåser med garnrester og tauverk hekta fast bunnen funnet dagen etter forliset i åpent farvann fortalte at det ikke kunne være grunnstøting. Og heller ikke kantring. Infiltret i vedhenget til blåsene var interiør og gjenstander fra det indre av skipet. Det betydde at skipet var knust i det blåsene – som lå på dekk – gikk overbord.

Når det forelå vitnefaste observasjoner av to uidentifiserte fartøyer på som kunne ha nådd inn til forlisområdet. Det ene var observert på i marsjfart inn mot området. Det andre var et trålerliknende fartøy som lå og seig tilsynelatende formålsløst fram og tilbake på garnfeltet i trålfri sone. Det var med stor sannsynlighet et russisk spionskip. 

Når dykkere som saumfarte de aktuelle grunnene for grunnstøting og knusing garanterte at her hadde intet fartøy blitt knust.

Når de etterlatte i 1979 påviste forlisområdet i reint farvann. De fant lette og tunge vrakdeler fra alle parter av skipet samlet i et lite område. Den solide lukekarmen fra hjertet av skipet var slått inn på den ene sida. De krevde at granskingskommisjonens konklusjon ble trukket tilbake.

DERFOR måtte det gå 25 år: 

Fordi forsvaret erklærte farvannet fritt for uidentifiserte fartøyer. De hadde full oversikt gjennom sin radar på Hillesøy. Men påstanden deres kunne åpenbart ikke stemme da forsvaret sjøl hadde registrert – ved bruksvakt, kystvakt og Orion-fly – det uidentifiserte trålerliknende fartøy på garnfeltet rett utenfor forlisområdet. Men påstanden gjorde likevel at kollisjonsteorien ble lagt vekk. 

Fordi kommisjonen påsto at dette uidentifiserte fartøyet på garnfeltet – som forsvaret visste om, men påsto ikke eksisterte – var en vest-tysk tråler som ikke ville gått lenger inn «i strid med fiskemetode og sjømannsmessig praksis». Kommisjonen hadde imidlertid skriftlig informasjon fra Interpool og Kystvakta som sa at det ikke fantes vest-tyske trålere utafor Senja. En fiskebåtskipper fortalte i avhør at han mente fartøyet var en russer. Den fiskebåtskipperen som var tettest på ble avhørt først 25 år etter. Han var sikker på at fartøyet var russisk. Forsvarspersonell fortalte i vitnemål for kommisjon nr to at det pleide å ligge russiske spionskip der det ble observert.

Fordi observasjonen av fartøy på marsjfart inn mot forlisområdet ble fusket vekk. Vitnemål ble forvrengt. Bevismateriale ble oversett og feiltolket

Fordi kommisjon nr 1 ikke hentet dykkerenes forsikringer om at «intet fartøy er knust her» inn i drøftinga – fra vedleggene til sin rapport – når den konkluderte med at Utvik-Senior var blitt knust nettopp der. 

Fordi kommisjon nr 1 på naturstridig vis fikk de fem blåsene, hver med omkrets 1,95 cm,  til å drive mot stormen, mot bølger og vind og slik kunne se bort fra at blåsene som bevis for at Utvik-Senior var gått ned i åpent hav. 

Fordi kommisjon nr 1 framførte fraværet av funn i det aktuelle område for kollisjon som argument mot kollisjonsteorien, mens fraværet av funn i det aktuelle grunnstøtingsområdet ikke forhindret den fra å konkludere med «knusing i fallene». 

Fordi kommisjon nr 1 diktet skjær i reint farvann da de etterlatte høsten 1979 fant forlisstedet i åpent hav 6 kilometer fra nærmeste grunne. Kommisjonen innrømmet nå at båten ikke var blitt knust mot grunnene hvor den opprinnelig hadde plassert forlisstedet, Den mente nå at stedet der de etterlatte gjorde sine funn «var ureint farvann». Dermed opprettholdt den konklusjonen om grunnstøting og frarådet gjenopptakelse av granskinga. 

Fordi Sjøfartsdirektoratetselv om det nå mente at kollisjon var en mulig forlisårsak – ikke anbefalte gjenopptakelse av gransking «fordi eventuell kollisjon som årsak til forliset har ikke spesiell betydning for det forebyggende arbeid i Sjøfartsdirektoratet i forbindelse med fiskefartøyers sikkerhet.» Dette til tross for at kollisjon er en forlisårsak som opptrer regelmessig. 

Fordi Justisdepartmentet påsto at de etterlattes funn i 1979 ikke tilførte saka «ny momenter» og avslo kravet om ny gransking.