Forledelse
- Grunnstøting fysisk umulig
- Enighet om kollisjon
- Forsvaret kommer på banen
- Kommisjonens rapport: Knusing mot skjærene
- 1979: De etterlatte påviser forlisområdet i reint farvann.
- Krav om ny gransking avvist
- Brennpunkt: Gjennomslag for krav om nye gransking
- 2004: Ny konklusjon – Kollisjon
- Stortingsmelding 33 (2004-2005) – ny forledelse
Etterforskninga etter Utvik Seniors forlis ble sabotert innenfra.
De første dagene var alle ressurser rettet inn mot å finne fartøyet som hadde rent Utvik-Senior i senk. Alle – politi, letemannskaper og fiskere – var enige om at vrakrestene som drev i land bar preg av kollisjon. Bjelker innunder styrhuset var blitt kappet av. Store flak av skutesida var skåret ut. En fiskebåt, Svein Roger, hadde på radar observert et ukjent stort stålfartøy som ville krysse kurslinja til Utvik-Senior. Ei klase med store garnblåser med et vedheng av tau og garn ble funnet i åpent farvann nattmorran etter forliset. De hang fast i bunnen. De signaliserte at her måtte Utvik-Senior ha gått ned – eller enda lenger ut i åpent farvann om blåsene hadde drevet med vind og bølger før de hektet seg fast. Vinden, som ble kraftig utover natt, sto inn mot land. Blåsene fortalt at båten ikke kunne ha blitt knust mot skjærene inne ved land. Den var gått ned i reint farvann.
Så kom forsvaret på banen. De hadde full oversikt over forlisområdet med sin radar på Hillesøy. De garanterte at det ikke var noe ukjent fartøy i området hvor Utvik Senior gikk ned. Kollisjonssporet ble lagt vekk.
Forsvaret tok dirigentrolla. I samme intervju som han “blankt avviser” kollisjonsteorien lanserer kommandørkaptein Ole Kristian Thomesen i detalj det som seinere skal bli granskingskommisjonens konklusjon: “Jeg tror mest på at «Utvik Senior» er blitt slått i stykker i fallene i området utenfor Senja, sier kommandørkaptein Thomesen. – Det kan enten ha skjedd ved at båten har mistet oversikten over hvor den befant seg og har gått mot land lenger sør enn den burde vært, eller ved at vraket har drevet sørover med kjølen i været etter at forliset har skjedd.” Thomesen viser til at “rapportene sier at “Utvik Senior” hadde mye is og at denne hadde ødelagt stabiliteten”.
Kommandørkaptein Thomesen viser til at “rapportene sier at «Utvik Senior» hadde mye is, og at denne kan ha ødelagt stabiliteten”. Det finnes ikke slik rapporter. Antakelsen deles seinere av kommisjonen.
Men når kollisjonsteorien skulle skrinlegges sto politi og granskingskommisjon sto igjen med et problem; – etter hvert to problem. Hva med observasjonen til fiskebåten Svein Roger? Den var detaljert. De hadde observert radarsignalet i nesten en halv time. Det andre fartøyet hadde krysset like foran baugen deres. Det var tette snøbyger, så de hadde ikke visuelle kontakt. De var to mann i styrhuset. Observasjonene ble nedtegnet dagen etter med klokkeslett og posisjoner.
Kollisjonskandiaten ble fusket vekk. Politiet hevdet det var den beviselig uskyldige linebåten Sula fra Møre. Men den hadde aldri krysset kursen til Svein Roger og lå i ro da Svein Roger observerte fartøy i marsjfart og på stødig kurs. For å få dette til å gå opp forvrengte politiet vitnemålet til skipperen på Svein Roger.
Så dukka det opp observasjoner av et trålerlignende ukjent fartøy som hele dagen før forliset hadde ligget på garnfeltet til fiskerne, i trålfri sone. Det hadde ingenting der å gjøre. Det oppførte seg som et russisk spionskip. En av fiskerne som hadde sett det mente det var vest-tysk, en annen russisk. Politiet sjekket med kystvakta og Interpool og fikk tilbakemelding; – ingen vest-tyske trålere utenfor Senja. Likevel opptrer dette ukjente fartøyet som vest-tysk tråler i rapporten til granskingskommisjonen. Ingen vet hvor den var på forlistidspunktet, men kommisjonen antar at den ikke ville gått lenger inn mot land “i strid med fiskemetode”. Politiet er kjent med at en tredje skipper har sette fartøy. Han blir avhørt først 25 år etter av kommisjon nr 2. Han var tettest på. Han er sikker på at det er en russer.
Det ukjente fartøyet på Grimsbakken har beveget seg som en prikk fram og tilbake på skjerm på forsvarets Sjøoperasjonssenter på Reitan utenfor Bodø hele dagen før forliset. Bildene ble overført fra radaren på Hillesøy. Bruksvakta var involvert i en operasjon – avbrutt på grunn av stormvarsel – for å identifisere fartøyet. Det var rapportert til Kystvakta. Forsvarets Orion-fly hadde observert og loggført det på morra. Avisene skrev om det. Likevel hevdet forsvaret at det ikke eksisterte; – de holdt fast ved at de ikke fantes uidentifiserte fartøy i nærheten av det aktuelle forlisområdet. Politi og granskingskommisjon visste at fartøyet var registrert av forsvaret. Likevel blir aldri forsvaret konfrontert med en åpenbar selvmotsigelse: De hadde registrert et uidentifisert fartøy og hevdet at det ikke fantes uidentifiserte fartøyer.
Den første kommisjonen avlegger sin rapport i januar 1979. Rapporten har en lang utredning, hvor fasiten kommer først og så legges det inn antakelser etter behov, for å få blåsene til å drive fra land, mot stormen, ut til der den ble funnet i åpent farvann. Konklusjonen er knusing mot skjærene. Enten som resultat av feilnavigering eller etter å ha kantrer og så drevet inn mot land. Vrakrester fra det indre av fartøyet er filtret inn i vedhenget til blåsene. Det forteller at de forlot dekk i det båten ble knust.