Blåsene. Et hissig oransjerødt utropstegn. Ignorert

Utdrag fra tekstutkast til “kanskje bokprosjekt”.
Georg Blichfeldt, mai 2021

Blåsene


(….) Undervannsskjærene har navn. I fallgarden utafor Steinfjorden ligger Grunnbåen, Frøgrunnen, Meløya og Purkefallet. Inn i dette området – het det i kommisjonsrapporten – hadde mannskapet på Utvik-Senior styrt. Så hadde fartøyet blitt knast og smadret mot bunnen. Mindre sannsynlig, men og også mulig, mente kommisjonen; – båten hadde først kantret på den ordinære kurslinja, så drevet inn i fallgarden og blitt knust.

Men hvordan kom kommisjonen fram til disse slutningene? Hvilke observasjoner bygde den på? Jeg grov meg ned i vedleggene. Det var ikke funnet vrakdeler i området hvor kommisjonen forutsatte at båten var gått ned. Det var ingen som hadde sett eller hørt noe til en Utvik-Senior på villstrå sør for kurslinja. Det fantes ingen tekniske rapporter som analyserte skadebildet på vrakdeler og diskuterte hvilke krefter og hvilket forlisforløp som kunne ha forårsaket brudd, knusing, løsriving, sammenfiltring og deformasjon. Det var ikke beregnet ”drivbaner” for vrakgodset funnet i sjøen og på strendene. Slike beregninger kunne antydet hvor forlisstedet måtte være. 

Det fantes ingen observasjoner som kunne dokumentere at Utvik-Senior var knust i fallgarden utafor Trælen.

Slutningene var spekulasjoner bygd på antakelser uten ankerfeste. 

Kjerringa mot straumen
Tvert om var det gjort et funn som alene kunne sette en tjukk strek over grunnstøting  – og også kantring. Garnblåsene. De ble observert av kystvaktskipet Heimdal klokka 08.53 morran etter forliset. De hang fast i bunnen gjennom et vedheng av tauverk og garn. De sto midt på den forventa kurslinja på veg inn mot Steinfjorden, i reint farvann og langt nord for det som kommisjonen hadde pekt ut som grunnstøtingsområdet. Alt annet av vrakdeler, som ble observert i sjøen og på strendene da dagslyset kom, hadde stormen jaget langt sørover i løpet av natta. Vrakdelene var spredt i sjøen fra området utafor munningen til Bergsfjorden til Teistevika og Sandsvika i sør. Teistevika og Sandsvika ligger ytterst ute på den vidstrakte odden som skiller Bergsfjorden fra Gryllefjorden. Her ble det funnet en redningsflåte og redningvester. Det som lå tyngre i sjøen hadde ikke reist så langt.

Hvorfor gjaldt ikke dette blåsene? Var de kjerringa mot straumen? Kunne de av rein stahet drive mot stormen?  For å få grunnstøtingsteorien til å gå opp måtte blåsene «har drevet mot vind og vær», skrev Harstad Tidende. Avisa fant det umulig. Artikkelen fastslo at på grunn av blåsene kunne en teori om knusing i fallene avskrives. Overskrifta var: «Brottsjø eller kollisjon senket fiskebåt».

Troms Folkeblad snakka med en fisker i Hamn som heller ikke fikk det til å stemme at Utvik Senior var knust i fallene: «Hvorfor skulle man da finne iler og blåser til havs?»

Den mest nærliggende forklaringa var at vedhenget hadde hektet fast i tungt vrakgods eller i bunnen i forbindelse med forliset – eller kort tid etter – og at blåsene lå i nærheten av der båten hadde gått ned. I loggen fra Senja Politikammer fra dagen etter forliset blir posisjonen for blåsene omtalt som «forlisstedet». Hadde blåsene flyttet på seg etter forliset så måtte det være mot sør – med vinden. Dermed sto blåsene som et hissig oransjerødt utropstegn og markerte at båten hadde gått ned der – eller enda lenger ut og nord i reint farvann. Stemte denne mest nærliggende forklaringa, var grunnstøting utelukket.

Kommisjonen kunne ikke overse blåsene. Ingen av vrakdelene som ble funnet drivende i sjøen ”indikerte kollisjon, med unntak av de fem blåsene”, heter det i rapporten kommisjonen leverte ved avslutta gransking. «Dersom Utvik-Senior har havnet i den ytre delen av fallgarden i området Purkegrunnen-Meløya, må funnet av de fem blåsene … kunne forklares”.

Det som måtte forklares var hvordan blåsene skulle ha flyttet seg ut fra det antatte forlistedet ved Purkegrunnen-Meløya ei halv mil nordover ut til funnstedet. Blåsene måtte ha drevet rett mot stormen og de voldsomme bølgene. Det virket rett og slett naturstridig.

Vinden kom først på kvelden fra nord og dreide så etterhvert mot nord-nordøst. Omlag klokka ti satte stormen inn for fullt. Fra ettida og utover spaknet det til kuling. Da det sto på som verst ved midnatt ble det målt maks bølgehøyde på inntil 16 meter og et gjennomsnitt på 7 til 9 meter litt lenger ut og nord på Tromsøflaket. 

Men kommisjonen mente det hadde vært sterkere krefter i sving enn stormen. Straumen nede i havet skulle ha grepet fatt i vedhenget til blåsene og drevet dem i motsatt retning av vinden og bølgene. Det ”forutsettes at strømkreftene på blåsene med vedheng har vært av langt større betydning enn vindkreftene”, het det i rapporten. 

Det forutsettes? Er det bare å legge inn en forutsetning? Fantes det observasjoner og utregninger bak forutsetninga om at straumkreftene var sterkere enn vindkreftene? Eller var det bare en komfortabel antakelse?

Det er et prinsipp for vitenskaplige undersøkelser som sier at påstander som framstår som usannsynlige og fremmede, som er i strid med den kunnskap man så langt har erhvervet, krever sterke bevis. Dette prinsippet står sentralt i vitenskaplig metode og som rettesnor for kritisk tenking og rasjonell fornuft.   Kommisjonen er sjøl klar over at det naturlige ville være å slutte at blåsene med vedheng hadde drevet med vinden og påstanden om at de har gjort det motsatt umiddelbart framstår som usannsynlig.

La oss se på på styrken i bevisene kommisjonen legger fram: Den la til grunn at det var to straumkrefter som virket inn på blåsene med vedheng; a) en vedvarende kyststraum som går i nordøstlig retning og b) tidevannsstraumen. Tidevannsstraumen går vekselvis mot sørvest – når sjøen minker – og mot nordøst når sjøen flør. Målinger litt nord for Senja viser at tidsvannsstraumen er langt sterkere en kyststraumen og at straumforholdene « ”er dominert av tidevannstrømmen”.

Men denne dominerende tidevannsstraumen skifter retning. I omlag fem og en halv time – fra forlistidspunkt og fram til laveste vannstand klokka 03.29 på natta – slo den lag med stormen og presset på mot sørvest. Så omtrent like lenge – dvs fram til blåsene ble funnet hekta fast i bunnen klokka 08.53 på morran – har tidevannstraumen strevd mot stormen i retning nordøst. Tidevannstraumen har trukket like mye på begge hold og kan dermed fjernes fra regnskapet. Dens bidrag kommer ut i null.

Og dermed skulle svaret være opplagt. Kyststraumen kan umulig alene oppveie og overvinne påvirkningen på blåsene og vedheng fra stormen. Blåsene kan ikke ha drevet mot nord.

Da er det kommisjonen hiver fram et nytt kort fra stokken av skreddersydde antakelser.  Tidevannstraumen ”må ha vært langt sterkere i tidsrommet 03.00 – 07.00 enn før 03.00”. Slik skal den ha hjulpet kyststraumen med å overvinne stormen. ”Det kan i så fall skyldes avtagende vind, og at overflatestraumen har gått spesielt hardt”, skriver kommisjonen. Jeg gnir meg i øynene. Med min beste vilje greier jeg ikke å få noen mening ut av dette utsagnet. Basis er at tidevannsstraumen frakter det samme ut fra kysten som den har trukket inn. Vind over tid har betydning. I sær når man får vind fra vest rett inn mot land. Det er ikke det som er tilfelle her. Vindretninga har ikke skifta. Det er ingen fralandsvind som setter fart på vannmassene ut fra land.

Avsnittet ovenfor peker mot den verste mangelen i kommisjonens tendensiøse kalkyle. Det er ikke to straumkrefter som virker inn på blåsene med vedheng. Det er tre. Kommisjonen utelater vindstraumen. Den settes i gang av draget som vinden utgjør på havoverflata. Dessto sterkere vind, dessto sterkere vindstraum. Den er sjølsagt sterkest nært overflata. Stormen virker med andre ord ikke bare på objekter som ligger direkte eksponert for vind over havoverflate. Vindstraumen kan gjøre seg gjeldende helt ned til 100 meters dyp .

Over overflata er det bare vinden som rår. Hver av de fem garnblåsene hadde en omkrets på 190 cm. Det var virkelig noe for stormen å gripe fatt i. 

Kommisjonen er ikke konsistent når den overser vindens evne til å sette straum. Som vi ser ovenfor antar den at «avtakende vind» har innvirkning på tidevannstraumen.

«Etter den posisjon hvor blåsene med masterstagene ble funnet er det klart at båten ikke gikk på fallene», fastslo Jan Mikalsen i politiavhør kort tid etter forliset. Han var skipper på en av båtene som dreiv garnfiske utafor Senja. Når jeg begynte å kontakte fiskebåtskipperne som hadde delt hav med Utvik-Senior var gjerne blåsene det første de pekte på. For dem som levde med påvirkninga av straum og vind på båt og garnbruk var blåsene en provokasjon. De visste bedre enn noen andre at det ikke eksisterte straumkrefter som var «av langt større betydning en vindkreftene» og kunne overvinne presset fra stormen. De var rasende for at sånt tøv kunne bli stående som offisiell sannhet. Historia om kommisjonen som fikk blåser til å drive mot stormen gikk på folkemunne på yttersida av Senja.

«Det var en ting vi bet oss merke i», bekrefter senioren blant fiskeskipperne Johan Lorentsen da han ble intervjuet av Brennpunkt i 2002. «Blåsene som var funnet omtrent på kurslinja mellom fem og seks kvartmil av land. De kunne jo ikke ha drevet utover mot stormen. Det ville være fysisk umulig. Nei, ulykka hadde skjedd på åpent hav. Det var vi helt sikre på fra første stund.» 


Kommisjonen skygget unna den mest åpenbare forklaringa på at blåsene ikke hadde slått følge med andre vrakdeler som stormen hadde drevet sørover og langt ut av det som kunne være aktuelt forlisområde; – vedhenget hadde hekta seg fast i bunnen. Hvor lenge blåsene hadde vært fiksert i samme posisjon kunne de ikke vite. At blåsene ei god tid hadde stått fast var en mulighet. At de hadde drevet mot stormen var naturstridig og fysisk umulig.

To av medlemmene i kommisjonen tilhørte forskermiljøet ved det som den gang het NTH, Norges Tekniske Høgskole. Når kommisjonen påtar seg å forklare ei mulig forflytting av blåsene i retning mot vind og bølger må man derfor forvente at den benytter seg av vitenskaplig metode. Den lever på ingen måte opp til forventningen. Vindstyrken var kjent. Bølgehøyden var kjent. Det måtte kunne finnes erfaringstall for hvor fort og hvor djupt vinden setter straum i de øvre vannlag. Det fantes målinger fra Malangsgrunnen nord for Senja som kunne antyde styrken av tidvannstraum og den permanente kyststraumen. Man hadde blåsene med vedhenget liggende i ei brygge i Gryllefjorden og kunne ha beregnet seg fram til omfang, vekt og tetthet både på det som var over vann og det som var under vann. Ingenting av dette ble gjort. Etter en overflatisk inspeksjon ble det gitt beskjed om at vrakdelene – inkludert blåsene og vedheng – skulle fjernes. 

Kommisjonen oppsummerer med å si at det ”ikke kan gies noe sikkert svar” på hvordan strømforholdene har vært. Likevel ser den seg i stand til å uttale seg om sannsynligheten for at blåsene har drevet opp mot stormen. ”En drift ut fra fallgarden og ut til funnstedet av de omtalte blåsene kan i alle fall ikke anses som usannsynlig”. 

Det er bare under laboratoriebetingelser, hvor alle faktorer kan kontrolleres, at vitenskapen eksakt kan angi hvordan mekaniske krefter påvirker et objekt. Det vil aldri kunne gies helt presise svar på regnestykker hvor naturkreftene inngår. Derfor vil vitenskapens konklusjoner under slike forhold alltid handle om grader av sannsynlighet. Det finnes gode metoder for å komme fram til hvilke utfall som er mest sannsynlig – og hvor sannsynlig – og man kan uttrykke dette i beregning av konfidensintervall. Sett fra et vitenskapelig ståsted er Utvik-kommisjonens omgang med sannsynlighetsbegrepet rein blasfemi. Det å si at noe «ikke kan anses som usannsynlig» er egentlig bare en snedig omskrivning av at det er sannsynlig. Men hvor sannsynlig? Hvilke utfall er mest sannsynlig? Er det mer sannsynlig at blåsene har drevet mot stormen enn med? Og hvordan kan man konkludere om sannsynlighet uten sannsynlighetsberegninger?

Ga den nye kommisjonen oss svarene på alt dette? Hva sier den om blåsene? Ingenting. Den trenger ikke blåsene for å kunne lokalisere forlisstedet. Den vet før den setter i gang sitt arbeid hvor forlistedet er. Det var – som vi allerede har hørt – klart året etter forliset i de etterlattes søk med miniubåt i 1979. Det ble bekreftet gjennom funnet av motoren i Brennpunkt-søket i 2002. Kommisjon nr 2 ser det ikke som innafor sitt mandat å vurdere arbeidet til den første kommisjonen.