Kronikk, VG, 02.10.2002
:: Forsvaret kjørte “Utvik-Senior”-saken av sporet. Spørsmålet om etterforskningen var sabotert innenfra ligger som en verkebyll den nye granskingen ikke kan røre, skriver Georg Blichfeldt
Bare Stortinget kan ordne opp
Forsvaret kjørte «Utvik Senior»-saken av sporet. Spørsmålet om etterforskningen var sabotert innenfra ligger som en verkebyll den nye granskningen ikke kan røre, skriver Georg Blichfeldt.
Han hadde vel sine instrukser fra høyere hold», sier fiskerskipper Sigmund Fredriksen når han blir bedt om å forklare hvorfor politimesteren i Harstad forsøkte å få slettet hans observasjon av et fartøy på kollisjonskurs med «Utvik Senior».
Fiskebåten «Utvik Senior» forsvant 17. februar 1978. Ni mann mista livet.
Sigmund Fredriksen og de andre fiskerne på yttersida av Senja var overbevist om at kameratbåten var rent i senk. Men granskinga konkluderte med grunnstøting. Kort tid etter fant de etterlatte i eget søk med miniubåt forlisstedet på 35 meters dyp og 6 kilometer fra nærmeste grunne. Det var klart at grunnstøting umulig kunne være forlisårsaken. Fredriksen reiste sammen med de etterlatte til Oslo med krav om ny gransking
Det ble avslått.
Etter 23 år er kravet innfridd. Fredriksen er av Justisdepartementet oppnevnt som medlem av den nye undersøkelseskommisjonen.
Under kommisjonens åpne høring i Tromsø forrige måned fortalte lensmann i Gryllefjord, Olav Arne Wilsgård, om konfrontasjoner på lensmannskontoret. Den gang var han betjent. En uvanlig hissig lensmann nekta han å etterforske meldinga om en norsk fregatt i forlisområdet. Meldinga fikk han fra forsvaret dagen etter forliset.
Fredriksen entret vitneboksen og opplyste at han fikk bekrefta sin observasjon av et fartøy på vei inn i forlisområdet fra personell på en av Forsvarets radarstasjoner. Observasjonen ble i den forrige granskinga til en uskyldig linebåt fra Møre sjøl om bare et gløtt i linebåtens logg viser at det ikke kunne stemme.
Med disse to vitnemålene ble spørsmålet om etterforskninga i 1978 hadde vært sabotert innenfra kasta med full tyngde i fanget på kommisjonen. Der blir det liggende som en verkebyll kommisjonen ikke kan røre, men heller ikke gå utenom. Går den løs på spørsmålet, vender den brodden mot sin oppdragsgiver.
Justisdepartementet hadde ansvaret også for den forrige granskinga og for at det tok 23 år før saka ble tatt opp igjen
Granske seg sjøl
Forsvaret var under den kalde krigen en viktig aktør i farvannet utafor Senja og Andøya gjennom egne og allierte fartøyer. Området var strategisk viktig.
Det var etablert omfattende lyttesystemer, og nye våpensystemer ble prøvd ut.
Likevel fikk Forsvaret i 1978 granske seg sjøl. Det ser nå ut for at historia vil gjenta seg.
Forsvaret kunne ha motiv og hadde mulighet til å kjøre etterforskninga inn på et blindspor. Og det var akkurat det som skjedde. Politiet la vekk kollisjonsteorien etter at Forsvaret bastant påsto at det ikke fantes andre fartøyer i området. Det var feil. Det fantes sikre observasjoner av minst to andre fartøyer. Det er svært så vanskelig å tro på at Forsvaret ikke visste dette.
Forsvarets iver etter å gravlegge kollisjonsteorien var påfallende. «Teorien virker grepet helt ut av lufta og er bare egnet til å avspore havarikommisjonens arbeid. Løsningen synes å være konstruert av folk som nødvendigvis må ha en forklaring, selv om det egentlig ikke finnes grunnlag for å påstå noe som helst», uttalte sjef ved sjøoperasjonssenteret Ole Kristian Thommesen til Nordlys.
Likevel holdt han seg ikke tilbake fra å lansere sin egen oppfatning av hva som måtte ha skjedd: «Jeg tror mest på at «Utvik Senior» er blitt slått i stykker i fallene i området utenfor Senja. » Han formulerte i detalj det som seinere skulle bli granskingas konklusjon.
Forsvaret var også den eneste instans som drev systematisk observasjon og registrering av trafikk i forlisområdet. Forlisstedet lå midt i sektoren for deres radar på Hillesøy. Men ingen av dem som satt i sentrale posisjoner i Forsvaret den gang var innkalt til den åpne høringa i Tromsø. Kommisjonens leder nekter å svare på om de vil bli innkalt seinere.
I forrige uke var kommisjonen i et lukket møte med Forsvaret. Her ble Forsvaret bedt om å gå inn i egne arkiver for å finne fram til dokumenter med relevans til forliset og til personer som kan ha noe å fortelle. Kommisjonen setter ikke en egen etterforsker på oppgaven.
Forsvaret fremstilles som en partner i arbeidet med å oppklare forliset. I forkant av møtet uttalte kommisjonens leder at «Forsvaret har sagt seg positive til å bistå kommisjonen i arbeidet (… ) om Forsvaret kan bidra med opplysninger av verdi gjenstår å se». Hun regner med «et godt samarbeid».
Forsvaret er øyensynlig hevet over mistanke. Ei russisk loggbok funnet høsten 1978 på Andøya utafor Senja ble oversendt fra politiet til Forsvarets etterretningsstab. Her finnes det ikke spor etter den. Dette viser at informasjon med relevans til forliset kan ha «forsvunnet» eller aldri er blitt lagt i arkiv.
Det vil være en ryggmargsrefleks hos ansatte i Forsvaret å ha tiltro til egen institusjon. Forsvarets personell vil derfor ikke være egnet til å gjennomføre ei kritisk gransking av egne arkiver. Oppgaven vil blant annet være å finne «hullene» ved å holde innsamlings- og arkiveringsrutiner opp mot det påfallende fraværet av dokumentasjon på Forsvarets registreringer fra forlisdagen.
Et slikt hull gjelder et uidentifisert fartøy, sannsynligvis et sovjetisk spionskip, som hele forlisdagen befant seg like utafor forlisstedet. Forsvaret hadde det oppe på skjermen på sitt overvåkingssenter. Fire fiskebåtskippere fortalte om det i politiavhør. Bruksvakt- og kystvaktfartøyer var involvert i en avbrutt operasjon med formål å identifisere fartøyet. De rapporterte hver kveld til Forsvaret. Fartøyet var omtalt i avisspaltene. Likevel benekter Forsvaret ethvert kjennskap til det.
Det var en vesttysk tråler, som aldri ville og ville aldri gå inn mot kysten i strid med «fiskemetode», hevda den forrige kommisjonen, sjøl om det kan dokumenteres at den hadde mottatt melding fra både Interpol og Kystvakta på at det ikke fantes vesttyske trålere i farvannet
Stortinget
«Granskinga av granskinga» må komme snarest. Den må legges til en instans som har som oppgave å ha et kritisk blikk på både regjering og embetsverk.
Stortingets høringsinstitutt vil være det riktige forum. Ei slik høring vil renske det betente området som den nye undersøkelseskommisjonen har gått seg fast i.